Vi kan kanskje si det så sterkt som at kampen mellom det gode og det onde er en litterær konvensjon som går tilbake til den antikke tragedie (selv om den der – i de beste tragediene – er nyansert).
I den mytiske diktningen ser vi den svært tydelig, for eksempel i folkeeventyrene - og i den etter hvert omfattende fantasy-sjangeren er den nærmest overtydelig. Også innenfor de store, religiøse tankesystemene er kampen mellom det gode og det onde et grunnleggende element. Gud står mot Satan, og Satan mot Gud. Verdensforståelsen er dualistisk.
I den mytiske diktningen – og innen en del religiøs tenkning – tjener dualiteten et moralsk formål, nemlig å skjerpe mottakernes etiske bevissthet. Tydeliggjøringen har dermed et pedagogisk siktemål.
En slik inndeling av virkeligheten i godt/ondt, svart/hvitt kan imidlertid bli livsfarlig om den overføres uformidlet til politikkens område. Da kan de mest ekstreme verdensbilder dukke opp – og fanatismen viser sitt grimme ansikt. Kampen står plutselig mellom ”oss” (de gode) og ”dem” (de onde). Mange konspirasjonsteorier henter sin næring fra forestillingen om eksistensen av onde sammensvergelser som forsøker å lure oss (de gode, de uskyldige). I forlengelsen kan vi finne en Anders Behring Breivik.
Historien kjenner mange eksempler som det er viktig å ta lærdom av. Et nærliggende eksempel finner vi i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig, der mange av dem som ble dømt for landssvik forklarte sine handlinger med at de mente de hadde kjempet mot ondskapen (verdenskommunismen). Det motsatte av ondskap er godhet, og følgelig hadde de da kjempet det godes sak mot det onde.
Tilknyttet dette er det naturlig å trekke inn antisemittismen (svært aktuelt siden vi i disse dager minnes Krystallnatten). Forestillingen om ”den onde jøde” viser seg å være utrolig seiglivet – og den har åpnet for en rekke uhyrligheter opp gjennom historien.
Veien fra nasjonalsosialistenes sjablongmessige oppfatning av verdenskommunismen som den ultimate, onde trussel kan være skremmende kort til det som for mange er vår tids ultimate, onde trussel: Verdenskalifatet. Religionenes og mytenes svart-/hvitt-bilde blir i begge tilfeller direkte overført til virkeligheten nærmest ufortolket – eller tolkningen blir mimetisk: Gud mot Satan. Menneske mot troll. Det gode mot det onde.
Denne måten å tenke på finner vi også igjen i den retorikken president Bush benyttet seg av da han skulle ildne til kamp mot terror, hvor han utpekte en ”Ondskapens akse” (Iran, Irak, Nord-Korea). Før Bush snakket president Reagan om ”Ondskapens imperium” (Sovjet-unionen), og ayatollah Khomeini pekte på ”Den store Satan” (USA).
Ondskap er en kraftfull metafor, først og fremst fordi kampen mot den ikke trenger å legitimeres. Kampen mot ondskapen er en moralsk plikt – så straks noe kan defineres som ondskap, kan nesten ethvert middel forsvares. Djevelen må utdrives!
Endimensjonale fiendebilder som forstørres til mytiske dimensjoner er bokstavelig talt livsfarlige, først og fremst fordi de tvinger rasjonaliteten til abdikasjon. Her gjelder det for oss alle å være på vakt