Antisemittisme er rasistisk motivert jødehat, der jøder har et sett essensielle egenskaper i kraft å være jøder, som blir sett på som noe negativt og farlig.
Filosofen Bernard Harrison skiller mellom to typer antisemittisme. Den sosiale antisemittismen ser ned på og latterliggjør jøder, og viser seg blant annet i de stereotype beskrivelsene av kroknesede kjøpmenn og pantelånere som finnes i eldre litteratur.
Den politiske antisemittismen fokuserer på jødene som kollektiv. Å være jøde er å være del av et kollektiv som arbeider for å fremme sine egne mål, og som dermed utgjør en potensiell trussel mot samfunnene de lever i. I Sions Vises Protokoller, som utkom i Russland i 1903, blir jødene sagt å kontrollere media, finans og politikk og arbeide for verdensherredømme.
Både essensialiseringen, tilleggingen av negative egenskaper, synet på jøder som et kollektiv, mistenksomheten til hvorvidt medlemmer av dette kollektivet arbeider for samme interessene som resten av samfunnet og forestilingen om at jødene kontrollerer politikk og media kan dessverre gjenfinnes i dagens samfunnsdebatt.
Å kritisere israels politikk i forhold til palestinerne, er ikke antisemittisme. Heller ikke å hevde at det var galt å opprette Israel i 1948 eller at svaret er en enstatsløsning. Men det blir antisemittisme når kritikken spiller på forestillinger om at det er noe ved selve det jødiske som disponerer for brutalitet, eller at alle jøder er potensielle agenter for Israel.
Galtungs protokoller
Interessen min for temaet springer ut av et foredrag jeg var til stede på høsten 2011, der professor Johan Galtung i forbindelse med Utøyadrapene vektla at terroristen var frimurer, og omtalte frimurerne som ”kunstige jøder” samtidig som han anbefalte denantisemittiske forfatteren Erik Rudstrøm.
Galtung fulgte opp med å anbefale protokollene som en ”guide” til dagens samfunn og å hevde at 96% av USAs medier var kontrollert av jøder, basert på en pamflett av nynazisten William Pierce. Dette førte til at Galtung ble fjernet fra festivaler og konferanser i flere land. Men ikke i Norge, der han i løpet av 2012 var æresgjest ved en rekke arrangementer.
”Israelsk psykdom”
I august 2009 trykket Klassekampen kronikken Israelsk psykdom, der amanuensis Trond Andresen hevdet at et karakteristisk trekk ved israelske jøder var mangel på empati med andre folkeslag. Andresen har også hevdet at israelsk etterretning visste om terrorangrepene 11. september før de fant sted uten å varsle amerikanerne, og er kjent som støttespiller for tidligere RV-medlem Hans Olav Brendberg som ble ekskludert etter en rekke antijødiske uttalelser.
Jødisk identitet som problem
Høsten 2011 inviterte Andresens kolleger ved NTNU sammen med Palestinakomiteen den britisk-israelske forfatteren Gilad Atzmon til å forelese. Atzmon – som frasa seg sitt israelske statsborgerskap i 2002 – har i mange år hevdet at selve den jødiske identiteten er rasistisk og at jødedommen står i opposisjon til kristen-humanistiske verdier. Selv å omtale de nazistiske jødeutryddelsene som unike er sjåvinistisk for Atzmon, som også har beveget seg farlig nær holocaustbenektelse. Mange palestinaaktivister har derfor tatt avstand fra Atzmon, men ikke ved NTNU der professor Arnulf Kolstad avviste alle forsøk på å problematisere invitasjonen.
Israel som ansvarlig for antisemittismen
Da Kolstadble intervjuet i 2010 i forbindelse med mobbing av jødiske skolebarn og bruken av ”jøde” som skjellsord, satte han umiddelbart dette i forbindelse med Israels politkk, og mente at Israel hadde ansvar for å behandle palestinerne bedre, selv om han mente at foreldre og lærere hadde et ansvar for å skille mellom jøder og staten Israels politikk. Noe tilsvarende kunne man lese i Morgenbladet i februar 2006, da tidligere president i Norges Fredsråd Fredrik Heffermehl hevdet at norske jøder hadde ansvar for å ta avstand fra Israels politikk om de ikke ville rammes som gruppe.
Demonisering
Alt dette er eksempler på at jøder tillegges negative egenskaper i kraft av å være jøder, at jøder holdes kollektivt ansvarlige for hverandres gjerninger, jøder som primært lojale mot hverandre og som potensiell trussel.
Hvorfor fortsetter Klassekampen å trykke Andresen? Hvorfor fortsetter fredsbevegelsen å invitere Galtung? Hvorfor inviterte PalestinakomiteenAtzmon når andre palestinaaktivister har brutt med ham - selv etter at han omtalte Anders Behring Breivik som løpegutt og sympatisør for Israel?
Noe av svaret ligger nok i at antisemittiske uttalelser tolkes som kritikk mot Israels politikk. Harrison hevder at deler av europeisk venstreside etter kommunismens fallitt gjorde deler av sin tidligere ideologi til moralske leveregler. En av dem var at stater og bevegelser som representerte ”den tredje verden” og kjempet mot ”imperialismen” alltid hadde rett.
For mange står Israel sammen med USA i en særstilling som det nærmeste man kommer ”fienden”. Nesten alle angrep mot dem kan forklares eller unnskyldes. Israel kan sammenlignes med nazi-Tyskland, og israelske politikere tegnes i naziuniform. Begge deler ville vært utenkelig med andre land.
Undersøkelser viser at det eksisterer en begrenset, men reell antisemittisme i Norge selv om det ikke er grunn til å tro at dener mer utbredt på venstresiden eller blant personer som støtter palestinerne – snarere tvert i mot. Men toleransen for antisemittiske ytringer kan få farlige konsekvenser i en tid der konspirasjonsteorier – ikke minst om jøder – er på fremmarsj.
Internett har gjort det lettere for holdninger og forestillinger å migrere på tvers av politiske skiller. Toleranse for antisemittiske ytringer kan legitimere disse ytringene overfor dem som er i tvil og styrke de som allerede har dem i troen på at de har rett.
DETTE ER ET UTDRAG AV MITT BIDRAG I BOKEN VENSTREEKSTREMISME. IDEER OG BEVEGELSER. EN UTGAVE AV DENNE TEKSTEN ER OGSÅ TRYKKET I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 13.06.20313