På verdigheten løs

Måten vi kommuniserer bistandsarbeidet på er en lakmustest på om vi tar verdigheten til våre samarbeidspartnere på alvor.

I tredje episode av NRKs TV-serie om norsk bistand, Den gode viljen, ble søkelyset rettet mot hvordan norsk bistandsinnsats er blitt formidlet. I dag er det heldigvis bred enighet om viktigheten av åpenhet, kritikk og debatt om norsk bistand. Men det er ikke norske medier som formidler den viktigste bistandskritikken. Det gjør våre samarbeidspartnere i Sør. De stiller spørsmål med vår tendens til å tro at vi alltid vet best. Og de vil ha seg frabedt å bli framstilt som stakkarslige ofre uten kunnskap og ressurser til å gjøre noe med sin egen kontekst.

Drøye bilder. De fleste bistandsorganisasjonene er avhengig av innsamlede midler. De drøyeste bildene er luket bort i norsk bistandskommunikasjon, men det er fortsatt slik at enkelte virkemidler har større effekt på givergleden enn andre. Hvem kan forholde seg passiv til den lutfattige alenemoren på søppelberget i storbyen eller kjøleskapsbarnets blikk? For et rikt og travelt folk er pengegaver enkel avlat. Så enkelt at mange flere burde gjøre det. For bistandsorganisasjonene er pengene en ressurs som er avgjørende for å få utført arbeidet. Uten disse virkemidlene ville mange glitrende prosjekter aldri ha sett dagens lys.

Her stilles også våre samarbeidspartnere overfor vanskelige dilemmaer. Det krever mot å takke nei til penger. Mange svelger stoltheten og lar seg selv eller sine barn avbildes mer eller mindre som tiggere og hjelpeløse ofre. Sannsynligvis er det også mange som brukes i innsamlingsøyemed uten selv å være klar over det. Det bryter med alminnelig presseskikk og er ikke akseptabelt. Måten vi framstiller mennesker som omfattes av bistandsarbeidet er en lakmustest på om vi tar verdigheten deres på alvor.

Verst er NRK. Men når det gjelder uverdige framstillinger, bør norske medier stikke fingeren i jorda. Kanskje får vi igjen for tidligere synder, for elendighetsbeskrivelsene som preger norske mediers dekning av Afrika (det er alltid Afrika) er ikke til å kjenne seg igjen i for de av oss som tilbringer mye tid der. Verst er NRKs mann i Nairobi, som ser fattigdom og elendighet hvor enn han snur seg. Dette er bare en del av bildet. Hvor ble det av den dype kunnskapen og respekten som preget tidligere korrespondenter, som Tomm Kristiansen, eller Dag Bredvei? Vi registrerer en økende bevissthet, noen ganger sinne, hos samarbeidspartnere i Sør, som reagerer på måten de framstilles på i vestlige medier.

Kanskje må vil leve med utilfredsheten. Det nytter lite å refse mediene for forenkling i et sterkt konkurranseutsatt mediebilde. Folk flest er tross alt mer opptatt av nasjonale hendelser. Folk flest er også slik skrudd sammen at det er de enkle, følelsesladede framstillingene som trigger engasjementet. Vi kan skrive kronikker til vi blir blå i ansiktet om de komplekse maktrelasjonene som bidrar til å holde millioner i ekstrem fattigdom. Det utløser neppe en folkeaksjon for en mer samstemt utviklingspolitikk. Men vi skylder det et forsøk.

Overvåker. Da priser vi oss lykkelig for at vi bor i Norge, landet hvor staten finansierer sine største kritikere. Enn så lenge. For om ikke de frivillige organisasjonene (og enkelte forskningsmiljøer) hadde overvåket norsk våpeneksport, behandlingen av urfolk i regnskogsatsingen, eller menneskerettighetssituasjonen i norske hovedsamarbeidsland, hvem ville gjort det da? Neppe norske medier.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.01.2013