På verdigheten løs
Elendighetsbeskrivelsene som preger norske mediers dekning av Afrika, er ikke til å kjenne seg igjen i for de av oss som tilbringer mye tid der. Verst er NRKs mann i Nairobi.
Måten vi kommuniserer bistandsarbeidet på er en lakmustest på om vi tar verdigheten til våre samarbeidspartnere på alvor.
I tredje episode av NRKs TV-serie om norsk bistand, Den gode viljen, ble søkelyset rettet mot hvordan norsk bistandsinnsats er blitt formidlet. I dag er det heldigvis bred enighet om viktigheten av åpenhet, kritikk og debatt om norsk bistand. Men det er ikke norske medier som formidler den viktigste bistandskritikken. Det gjør våre samarbeidspartnere i Sør. De stiller spørsmål med vår tendens til å tro at vi alltid vet best. Og de vil ha seg frabedt å bli framstilt som stakkarslige ofre uten kunnskap og ressurser til å gjøre noe med sin egen kontekst.
Drøye bilder. De fleste bistandsorganisasjonene er avhengig av innsamlede midler. De drøyeste bildene er luket bort i norsk bistandskommunikasjon, men det er fortsatt slik at enkelte virkemidler har større effekt på givergleden enn andre. Hvem kan forholde seg passiv til den lutfattige alenemoren på søppelberget i storbyen eller kjøleskapsbarnets blikk? For et rikt og travelt folk er pengegaver enkel avlat. Så enkelt at mange flere burde gjøre det. For bistandsorganisasjonene er pengene en ressurs som er avgjørende for å få utført arbeidet. Uten disse virkemidlene ville mange glitrende prosjekter aldri ha sett dagens lys.
Bestill abonnement her
KJØP
