De sorte fårene, de familiemedlemmer som ofte har følt seg som den ene sauen Jesus kontinuerlig er ute og leter etter. Det finnes mange av dem, ikke-troende sønner og døtre rundt omkring i kristen-Norge, og de etterlater seg en stemning og atmosfære som setter sitt preg på en del familietilstelninger med klassisk kristen regi.
Men er det mulig å se på den "bortkomne" som en ressurs? En person som utvider synsfeltet til resten av familien og som FRITT bidrar til samtaler som utfordrer og setter spørsmålstegn ved inngrodd(?) kristen familiedynamikk.. Eller vil et troløst familiemedlem i sin eventuelle ateistiske fremtoning, alltid være en bakenforliggende påminnelse om at kjernefamilien er underlagt destruktive krefter der djevelen står i gunstig posisjon til å dyppe pennen?
Påsken er tilbakelagt, troens bærebjelke høytid. Jeg tok del i TV-programmet "påskepreik" og lot meg fasinere av de ulike personlighetene på skjermen. Og for meg ble turen til Jerusalem severdig og troVerdig nettopp fordi alle deltakerne fikk preiketid på egne premisser, med eget livsgrunnlag som formuleringskraft og som derigjennom skapte programmets styrke.
På samme måte som Egil Svartdahl måtte håndtere "motstand" fra blomsterhandler Finn Schøll i spørsmålet - "må alt passe på Egil Svartdahl måten?"- konfronteres fedre og mødre i familiers innerste irrganger med de samme dyptgripende spørsmål.
Hvordan tar vi så imot dem, avstedkomne sønner og døtre? Serverer vi bibelvers på autopilot, "same procedure as every year"? Eller finnes det andre og mer konstruktive tilnærminger å imøtegå spørsmål som utfordrer toneangivende familiestrukturer?
Jeg vet det er mange tråder i omløp - hva troløse temaer angår - men jeg har ruget på et innlegg noen uker nå som blir tanker og refleksjoner på en frigjøringsdag, 8.mai. Et innlegg som har til hensikt å dvele litt ved enkelte kristne familiedynamikker og utfordre disse til å strekke seg lenger når det gjelder å skape et samtaleklima som tilgodeser nære og kjære med et ikke-eksisterende gudsforhold.
Kanskje det også finnes en paradoksal velsignelse her? En videreutvikling av egen klippefast(?) tro, imøte med en sønn eller datters gudløse univers? En slags "familiepreik" som fremelsker og anerkjenner forskjeller i fellesskapet, håper jeg på. Vårlige samtaler i Nikodemus ånd..
Og kanskje andre bloggere har noen strø-tanker på lur, og lar de få lyde her?
GOD samtale VÅR!