Slavehold og slavehandel - dette lange skammens kapittel i Europa - er ganske riktig et eldgammelt fenomen, kjent og utbredt også i det hedensk- romerske imperiet. Romas forbruk av slaver i antikken var enormt (de fleste var krigsfanger). De rikeste romere kunne ha opp til 100 slaver - bare til personlig oppvartning i hjemmet.
De aller fleste slaver levde hele livet på bunnen av det romerske samfunnet (noen få velutdannete slaver kunne gjøre karriere som embetsmenn eller personlige assistenter). De ble hundset, ydmyket og straffet like grusomt som de afrikanske slavene ble det ca. halvannet årtusen senere i den kristne verden.
Slavene opprettholdt økonomien i antikken og i middelalderens føydalsamfunn, slik de gjorde det mange århundrer senere i den såkalt "nye verden" (bl.a. som slaver på sukker- og bomullsplantasjer i Karibien og i sørstatene i Amerika). Både i antikken og i Europa og Amerika fram til 1800-tallet ble slaveriet sett på som en naturlig og nødvendig institusjon i samfunnet.
Et resonnement som ikke skiller kirke-kristendommens barbari fra overgrep begått av andre kulturer/religioner/despoter bekrefter bare at kristendommen og den kristne teologi er et høyst skrøpelig, begrenset og menneskelig fenomen. Nettopp på bakgrunn av Kirkens konkrete voldshistorie kan Kirken ikke hevde at kristendommen er en OPPHØYET religion. Tvert i mot er menneskevurderingen i kristendommen verre enn i noen annen religion. Den har siden oldtiden vært forbilde for rasismen, bl.a. ved å fremstille jødene som "undermennesker".
De ikke-kristne blir SÅ nedvurdert i vår kirkes offisielle bekjennelse (jf. Augustana art. 17) at de stilles i klasse med "djevlene", og det sies at de skal pines uten ende. Det er Kirkens MENNESKESYN jeg dokumenterer i denne innleggs-serien. De som ikke har lest mine tidligere innlegg og kommentarer henvises til disse, hvor jeg også har skrevet om jødedommen og islam.
Ved siden av Kirkens fanatiske og hatefulle jødeforfølgelser siden oldtiden (i lære og praksis), er det mer enn 300 års afrikansk slavehandel som fremfor alt avslører Kirkens lave etiske, kulturelle og religiøse nivå. Det er Kirken og den kristne verdens slaveri som er tema i dette innlegget. At også den muslimsk-arabiske verden har holdt slaver er selvsagt ingen formildende omstendighet for de kristne kirker.
Vi kan konstatere at slaveriet i det kristne Europa ble opprettholdt lenge etter kristendommens inntog. Slavene ble ikke bare underkuet ved hjelp av vold, men også med RELIGION! Verken prester eller muinker så noen problemer med å eie slaver selv. I middelalderen ble slavene betraktet som kirkegods og kunne ikke kjøpes fri.
Verken Jesus eller Paulus opponerte mot trelle-institusjonen. Ingen av dem la for dagen noen interesse for bedring av slavenes kår (jf. Mt. 24: 45 flg., 25: 14 flg., Lk. 16: 13). Jesus bekreftet sin godkjenning av slaveriet ved bl.a. å benytte herre-trell som modell for forholdet mellom gud og mennesker. Det gjelder flere av hans lignelser, se særlig Mt. kap. 18, 24 og 25.
Hos Tit. 2: 9 - 10 sier Paulus følgende: "slavene skal være lydige mot sine herrer og rette seg etter dem uten å si dem i mot" ... for at de dermed "kan være en pryd for sin frelsers lære". Både herrene og deres treller skal bli på den plass de hadde da de ble kristne, sier Paulus.
(jf. A. Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, s. 28 - 30)
-----------------
Etter romerrikets oppløsning ble det tradisjonelle slaveriet i Europa (og Norden) gradvis erstattet med en ny form for slaveri: festebøndenes trelldom.
Først så sent som på 1800-tallet begynte noen kristne misjonsorganisasjoner å uttrykke sin moralske forargelse over slaveriet. Knapt noen i det kristne Europa og Amerika tok avstand fra slaveri FØR annen halvdel av 1700-tallet. Å være "barn av sin tid" innebar altså at kristenheten aksepterte slaveriet i mer enn halvannet årtusen. Det bør være tankevekkende.
Å fornekte menneskeverdet hos fremmede folkeslag var helt i tidens ånd i det kristne Europa på 1500-tallet. Antall millioner afrikanere som ble ført bort fra det afrikanske kontinent som slaver varierer (det gjelder også antall millioner som døde under og etter overfarten). Historikerne regner med at ca. 9 - 11 mill. slaver ble fraktet over Atlanterhavet og solgt som slaver i Nord- og Sør-Amerika. Ca. 38 % av slavene ble fraktet til det portugisisk-katolske Brasil.
Det hollandske Vestindia-kompani hentet 15 430 slaver til Brasil i 1623. I 1646 ankom de første svarte slavene til den tidligste hollandske bosettingen i Nord-Amerika (New Amsterdam, på Manhatten). Til dansk Vestindia ble det innført mer enn 3000 slaver fra de danske besittelser på Gullkysten i årene 1745 - 1755. Engelske slavehandlere fraktet mellom 1698 og 1807 ca. 3. mill. slaver til Amerika. Slavehandelen utviklet seg til en meget innbringende forretning. Både katolske og protestantiske stater var dypt innvolvert i denne motbydelige menneskehandel.
Slaveriet ble forbudt i Danmark-Norget i 1792, men uoffisielt vedvarte slavehandelen inntil 1802 (30 000 slaver ble fraktet av dansk-norske skip de siste ti årene).
SLAVERI I DEN KRISTNE VERDEN
"Slavesystemet utviklet seg i De forente Stater mer totalt og mer grusomt enn kanskje noe annet slavesystem som en gruppe mennesker har utpønsket for å undertvinge enn annen. Det slavesystemet som Amerikas grunnleggere instituerte har i sin grusomhet få sidestykker" (Julius Lester: Å være slave).
I 1493 talte Columbus til kongen og dronningen av Spania: "Gud har reservert for den spanske kongen ikke bare skatter i Den nye verden, men en enda større skatt av uvurderlig verdi i et uendelig antall sjeler, bestemt til å bli fraktet over i den kristne Kirkes skjød".
Senere, før et slaveskip kunne forlate Gullkysten med retning Brasil, ble (menneske)frakten døpt en masse. Innenfor det portugisiske fort (Elmina) ble et kapell innviet til St. George.
Helt fra portugiserne erobret Brasil fra hollenderne, brukte de slaver. Som andre europeiske kolonister erfarte de at indianerne ikke var egnet til "slaveri". De døde av utmattelse og av kopper, meslinger, lungeinfeksjoner og veneriske sykdommer som kolonistene brakte med seg, og som indianerne ikke hadde immunitet mot. Afrikanske slaver var derimot mer hardføre og utholdende, og ikke minst: på grunn av sin hudfarge kunne de ikke gjemme seg bort eller flykte.
(Men i det store og hele ble slavene behandlet noe bedre i de romersk-katolske kolonier enn i de protestantiske. Det skyldes til dels at Frankrike, Spania og Portugal hadde en detaljert lovgivning om hvordan man skulle behandle slaver)
De engelske nybyggerne hadde stort behov for arbeidskraft til å opparbeide og drive sine nye kolonier. I staten Virginia (som i følge Bastrup var særlig ivrig når det gjaldt steriliseringsprogrammer i første del av 1900-tallet) ble de første afrikanske slaver landsatt i 1619 av et et hollandsk skip. Da var den afrikanske slavehandelen allerede 100 år gammel. Den bredte seg snart til England, Spania og til deres kolonier i Amerika. Også franskmenn, tyskere, svensker og dansker etablerte sine slavefort på Gullkysten. I 1560 begynte engelskmennene å ta aktivt del i slavehandelen.
Kapteinen på slaveskipet Zong, Luke Collingwood, kastet i 1789 132 syke og medtatte slaver over bord - for å innhente forsikringen! Bortsett fra at hendelsen fikk et langt etterspill i den engelske rettssal, viser den hvilken ufattelig kynisme og terror som preget slavehandelen.
Den franske kolonien San Domingo ble i 1789 av slavene beskrevet som "worst hell on earth". 40 000 slaver i året ble brakt til denne øya for å arbeide (slave) under umenneskelige forhold. Den franske revolusjonens likhetsidealer skapte forandringer, men først og fremst for et begrenset antall mulatter (deres rettigheter ble avvist av plantasjeeierne).
Både skipskapteiner og slaveeiere var kristne. Jeg har i et tidligere innlegg omtalt den engelske kapteinen, JOHN NEWTON (død 1807), som skrev 280 salmer. Etter sin karriere som sjøkaptein og slavehandler ble han anglikansk prest og salmedikter.
De afrikanske slavene fikk ikke utøve den religion de brakte med seg fra Vest-Afrika. Det var vanlig praksis i de katolske kolonier å DØPE de afrikanske slavene som kristne. Ofte fikk de et bibelsk navn.
Noen har spekulert i hvorfor slave-opprør forekom relativt sjelden, og langt sjeldnere i Amerikas sørstater enn i Karibien. En av årsakene kan være den kristne (protestantiske) indoktrinering, som fremhevet underordning, underkastelse og avmektighet/hjelpeløshet som en kristen dyd.
DE AFRIKANSKE SLAVENES VILKÅR
I staten Virginia drev kristen-europeiske kolonister og slaveeiere regelrett "oppdrett" av afrikanske slaver. På auksjoner måtte mødre være hjelpeløst vitne til at deres barn ble ført bort bort til ukjent sted. Mange vil være kjent med de groteske bilder og illustrasjoner av "lenkegjengen", dvs. rekken av mannlige slaver lenket sammen med jernklaver, hengelås rundt halsen, håndjern og fotlenker.
Lover og regler regulerte slavenes tilværelse ned til den minste detalj. Forseelser ble straffet uhyggelig hardt. Sorte slaver var slaveeierens og herrens "eiendom" og skulle adlyde ham blindt. De fikk ingen lønn, hadde ingen eiendomsrett, kunne ikke vitne mot hvite eller gifte seg i lovens forstand. I noen kolonier fikk slavene ikke lov til å gifte seg. På de karibiske øyer var det forbudt for slaver å bli kristne og å lære seg å lese og skrive.
(Også danske embetsmenn utformet et slavereglement for de Vestindiske øyer, hvor slaver ble ansett som en del av eiendommen)
Slaver fikk PISK (en spesiallaget pisk) for den minste forseelse. I blant ble et øre eller en hånd skåret av, og i verste fall ble slaven begravet levende eller hengt. I det engelske Karibien foretrakk man å henge eller brenne opprørske slaver. I de amerikanske sørstatene innførte man "pumpestraffen", hvor slavene ble tvunget til å stå nakne under en kraftig vannstråle. Først mot slutten av 1800-tallet ble det i mange kolonier innført grenser for avstraffelsens brutalitet.
Kvinnelige "husslaver" måtte stå på pinne for sine herrer og deres koner. Både i huset og på plantasjene var de utsatt for den hvite herrens seksuelle tilnærmelser.
KIRKEN VELSIGNET SLAVERIET
Dette er tittelen på en artikkel i Apollon 2/2008, som jeg tidligere har henvist og linket til. Her sies at Den katolske kirke aksepterte slaveriet som institusjon lenge etter at andre samfunn og stater hadde fordømt det. Først i 1965 fastslo paven at "slaveri er en forbrytelse mot menneskeverdet".
Forfatteren Siv Falang Gravem stiller innledningsvis et meget viktig og avgjørende spørsmål:
Hvordan lot den kristne tanken om nestekjærlighet seg forene med det å eie, kjøpe og selge mennesker? Og når ble slaveriet betraktet som uforenlig med den kristne tro?
Mvh. G. Ullestad
