Verdidebatt

Om kjønnsforskning

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Mange av de som så Eias Hjernevask ble sjokkert over enkelte forskere innen kjønnstudiet i dette landet.
Jeg ble ikke overrasket. Jeg har studert litteraturvitenskap og kjenner godt til de forskjellige teoriene rundt kjønn.
La oss legge vekk flotte uttrykk om postmodernisme, sosialkonstruktivisme, teleologi, og andre termer som ikke bidrar med annet enn å forvanske diskusjonen. La oss i stedet gjøre dette enkelt, og stille et enkelt spørsmål: Er kjønnsforskere medlemmer av en sekt?
La oss se på noen kjennetegn ved sekter:
1. Det er ofte en svært homogen gruppe.
2. Man har en utopisk fremtidsvisjon eller en en idealisering av fortiden.

3. Verden deles inn i "oss" og "dem"

4. All kritikk er å regne som angrep, og blir besvart med samme mynt
5.  All kritikk er å regne som et angrep på selve godheten, på idealet

6. Stråmenn, stråmenn, stråmenn

1
. Svært homogen gruppe
Som regel kvinne. Universitetsutdannet, enten ved historisk -filosofisk eller samfunnsvitenskapelig fakultet og mer interessert i filosofi og litteraturvitenskap enn generell vitenskap. Sistnevnte har de også ofte en dyp skepsis mot, uten at de egentlig har åpnet en vitenskapsbok siden første året på gymnaset. De er også som regel trygt plassert på venstresiden, og er ikke blant de mest aktive kirkegjengerne.
Profilen dekker trolig ikke alle, men det er liten tvil om at gruppen som bekjenner seg til kjønnsforskningens dogmer er en relativ lik gruppe.
Sammenlign dette med dem som tror på medfødte kjønnsforskjeller. De finnes i alle partier, med alle former for utdannelse og de har lest både vitenskap og filosofi. De er både ateister, muslimer og kristne, både verdiliberale og verdikonservative. Dette er i og for seg ikke et argument i seg selv men det blir ofte hevdet at den såkalte biologisiden har en reaksjonær og høyrevridd agenda. Hvorfor erklærte sosialister skulle ønske kvinner tilbake til kjøkkenbenken fortelles ikke noe om.
Imidlertid er det mulig å vende mistanken tilbake mot kjønnsforskerne. Disse har et uttalt mål om et samfunn fritt for alle kjønnsforskjeller. Er det heller ikke naturlig å anta at disse har en agenda?
2. Drømmen om fremtiden eller fortiden
Ikke bare sekter, men også mange religiøse har en idealisert fortid eller fremtid som de stadig bruker til å forkaste nåtiden. I
Krigen mot kvinnene snakker Marylin French om en tid hvor det eksisterte fullstendig likestilling mellom kjønnene. At arkeologer ikke viser seg å være helt enig, ser hun ikke ut til bry seg nevneverdig med, men dette er en vanlig påstand innen kjønnsforskningen. I en utopisk fortid, før vi ble påtvunget sosiale konvensjoner, eksisterte det frihet mellom kjønnene. Det er altså målet å returnere til denne tilstanden. Andre igjen ser fremover, til et samfunn som vil oppstå i fremtiden. Alt som må skje er at Satans makt, denne gang i form av sosiale konvensjoner og kapitalisme, blir brutt.
3. Inndeling av verden i “oss og dem”
Mange sekter har sine forestillinger om verden, om det utenforstående, de som ikke lever i lyset. Kjønnsforskerne er ikke så ulike sektene på dette punktene. Det er noe foraktfullt over menigmann og deres forstillinger om kjønn. Folk flest ser på kjønn som naturlig, på kjønnsforskjeller som biologiske. En jente leker ikke med dukker
fordi foreldrene forventer at hun skal gjøre dette, men
fordi hun har et medfødt morsinnstinkt.
Enkelte arbeidsgrupper bruker hele dagen på små barn. Imidlertid kan sosialkonstruktiviske barnehageansatte og leger i Norge sikkert telles på en tømmerhoggers hånd. Imidlertid lever disse ute av lyset. De har jo ikke lest Judit Butler, Derrida eller Julia Kristeva. De har ikke sett lyset. Derfor er det hevet over enhver tvil at noen få dekonstruksjonister nuller ut erfaringene til tusener av førskolelærere.
4. Kritikk er å regne som angrep, og blir besvart med samme mynt
.
Dersom du skulle ønske å gå scientologer nærmere i sømmene vil du oppdage at det er noe du ikke gjør ustraffet. Dersom du skulle kritisere kjønnsforskerne vil du oppdage mye av det samme. Da blir du uthengt som er du reaksjonær og høyrepopulist. Ja, du trenger ikke engang å nevne den postmoderne tilnærmingen til kjønn, bare det å fremme et annet syn kan skaffe deg trøbbel.
I boken
The Blank Slate
, hvor Steven Pinker tar et oppgjør med den moderne biologifornektelsen, bruker han mye plass til å påpeke at den såkalte biologisiden i all hovedsak tilhører sentrum og venstresiden. Hvorfor gjør han dette? Fordi det stadig slenges ut beskyldninger om at disse er reaksjonære, kvinnehatende rasister. Det har også hendt at flere av dem har blitt fysisk angrepet, noe E. O Wilson opplevde etter publikasjonen av Sociobiology.
5. Kritikk blir betraktet som et angrep på selve godheten, på ønsket om å gjøre verden til et bedre sted.
Hvorfor er du ikke marxist? Har du noe imot de fattige? Liker du at de sulter?
Hvorfor er du imot scientologi? Ønsker du ikke at folk skal oppnå sitt fulle potensiale?
Hva har du imot alternativ medisin? Vil du ikke at folk skal bli friske? Vil du at den griske farmasiindustrien skal tjene enda mer penger?
Hva har du imot kjønnsforskningen vår? Ønsker du at kvinner skal undertrykkes? Blir du truet av kvinnelige sjefer?
Sagt på en annen måte, er du ikke med oss, er du ikke i godhetens tjeneste. Dette henger igjen i sammen med de to forrige punktene, hvor de som støtter kjønnsforskerne er de opplyste, de som har oppdaget “the Matrix”. Siden de utenfor
19. mars i Aftenposten trakk Bjerrum Nielsen paralleller mellom Annette Sagen og Bjørn Einar Romøren snikhopp og Eias program. For en utenforstående var denne koblingen meningsløs, for en som lever i kjønnsforskningens verden er det helt åpenbart kobling. Selvsagt er det en kobling. Eia representerer de som “er utenfor”, de  “reaksjonære”, de som vil ha kvinner bort fra hoppbakken og foran oppvaskbenken.
Unni Langås klarer også å mistenkeliggjøre sine meningsmotstandere i et intervju med Forskninsrådet:
“[...]kjønn er sterkt knyttet til makt, etikk og politikk. Forskernes funn kan da virke provoserende for grupper som opplever sin makt utfordret av forskningen, sier Unni Langås.”
Det er jo derfor de forferdelige barnehagetantene ikke er enige i dette, de liker ikke at noen truer deres høye posisjon og feite lønnsslipper. Barnehagetantene er nok for glad i sine villaer, sine Porscher og sine lange luksusferier.
6. Et enormt antall stråmannsangrep
Det var relativt tidlig klart for meg at Eias og forskerne han intervjuet sin posisjon at arv og miljø måtte ha dele plassen over hva som var viktigst. På enkelte områder er arv viktigst, på andre er miljøfaktorer de mest avgjørende.
Likevel ser det ut til at det eksisterer noen miljøfaktorer som skader hørsel og leseferdigheter til kjønnsforskere. Stadig kommer jeg over påstander om at Eia hevdet at alt skyldes gener. Deretter bruker en tid på slå ned denne stråmannen.
En kan bli sliten av å hele tiden måtte presisere at en ikke tror alt skyldes gener, det er maksimalt snakk om 50%. Det går to minutter, så har de glemt dette.
Konklusjon
Slik jeg ser det, trenger du ikke å lese filosofi eller feministisk teori for å forstå hvorfor postmodernistiske kjønnsforskeres argumenterer slik de gjør, du trenger å sette deg inn i sektmedlemmers tankegang og virke. I praksis har kjønnsforskere og sektmedlemmer så mye til felles at vi gjør rett i å anse dem som dette og behandle dem deretter.
Til slutt vil jeg også nevne at jeg har merket meg at kjønnsforskere bruker en litt snedig måte å forsvare seg på. En kjønnsforsker vil fremme påstander som kan kategoriseres i to grupper:
Gruppe 1:
- Kjønn påvirker maktforhold.
- Kvinner tjener mindre enn menn.
- Vi sosialiseres (til en viss grad) inn i kjønnsroller.
Gruppe 2:
- Det finnes ikke kjønnsforskjeller i hjernen.
- Morsinstinktet er en myte, det er kun et resultat av sosialisering
- Man kan ikke ha et kjønn før man har et språk.
- Dersom man hadde oppdratt barna likt, hadde det ikke eksistert gutte- og jenteleker. Da hadde smågutter gått rundt med dukkevogn.
- De fleste som kritiserer kjønnsforskningen er reaksjonære.
Gruppe 1 er ukontroversiell, og få er uenig i dette. Det er ikke denne gruppen av påstander vi angriper, det er de horrible i gruppe 2. Men når vi kritiserer de siste teoriene, svarer kjønnsforskerne som om vi er motstandere av påstandene i gruppe 1. Eksempel:
Meg: Å påstå at vi først har et kjønn i det vi får et språk, slik Agnes Bolsø hevder, er tull. I så fall har jo ikke insekter og mindre utviklede dyr kjønn. Men de klarer fint å formere seg.
Kjønnsforsker: Så du sier at vi ikke sosialiseres inn i kjønnsroller?
Å diskutere med kjønnsforskere og deres tilhengere er nesten helt umulig, og du gjør lurt i om du finner noe annet å bruke fritiden din på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt