Hva er egentlig politisk korrekthet? Kan dette begrepet i det hele tatt gis en fornuftig definisjon, eller er bruk av PK-begrepet bare en retorisk krykke for intellektuelle sjarlataner; et element i en viss type hersketeknikk? Jeg mener PK-begrepet fanger opp et fenomen som det er viktig å ha et bevisst forhold til, og jeg vil her forsøke å forklare hvorfor.
Jeg er enig med dem som påpeker at det er en uting når venstresidens ulike hjertesaker enkelt og greit blir avfeid som 'politisk korrekte'. Selvsagt er det for eksempel helt legitimt å argumentere for en mer liberal innvandringspolitikk med tilhørende multikulturell samfunnsform, for den som har tro på det. Når noen bare avfeier dette som politisk korrekthet, er det omtrent like lite konstruktivt som når argumenter til fordel for ulike lands rett til å føre en stram innvandrings- og integreringspolitikk automatisk stemples som rasisme, fascisme eller nazisme.
La meg derfor understreke at min bruk av begrepet politisk korrekthet sikter mot noe helt annet enn synspunkter jeg selv er uenig i. Mitt poeng med å trekke inn dette noen ganger misbrukte begrepet, er å rette søkelyset mot en destruktiv og uærlig tenkemåte, som jeg mener det er viktig å ta et oppgjør med.
I en slik sammenheng blir det viktig å klargjøre hva vi mener med korrekthet, og hvilke kriterier vi legger til grunn når vi skal avgjøre om utsagn/påstander er korrekte eller ikke. Den allmennmenneskelige og klassiske oppfatningen er at kun utsagn som stemmer med virkeligheten, og som altså er (så) sanne (som mulig), er å betrakte som korrekte. De fleste mennesker i de fleste kulturer har en intuisjon om at dette er fornuftig, og i den vestlige verden har denne måten å tenke på blitt satt i system og gitt opphav til det som med et generelt begrep kalles vitenskapelig metode. Og denne allmenne tendensen til å si at det som harmonerer med virkeligheten, er det som fortjener å bli betraktet som sant og rett, har dannet grunnlaget for at vi i løpet av de siste århundrene er blitt i stand til å formulerer mer eksakte kriterier for når noe kan betegnes som vitenskapelig korrekt eller ikke. Alternativ kunne man bruke betegnelsen faktisk korrekt dersom man ønsket å understreke at ett eller annet utsagn er i overensstemmelse med de faktiske forhold.
Som filosofen Nina Karin Monsen så treffende uttrykker det (2010): "Det politisk korrekte krever ikke noen begrunnelse, det krever bare makt."
Det viser seg at marxistisk tankegang (som altså handler om hele tiden å anlegge den undertryktes perspektiv) i ytterste konsekvens fører til at utsagn ikke bare blir bedømt med tanke på om de er sanne, men også med tanke på hvilken politisk eller samfunnsmessig virkning de kan komme til å få. Det er derfor uttrykket politisk korrekt er såpass treffende at vi bør fortsette å bruke det så lenge samfunnsdebatten forpestes av folk som ikke anerkjenner sannhet som den viktigste målestokken for å skille mellom korrekte og ukorrekte utsagn. Det er ikke akseptabelt at man undertrykker sannheten for å hjelpe den undertrykte.
Det viser seg i praksis at selv en nøktern og sannferdig beskrivelse av ett eller annet, kan bli stemplet som politisk ukorrekt, og dermed altså uønsket og uakseptabelt. Denne holdningen fører til forstillelse, bortforklaringer, utenomsnakk, svada, tåkprat, bullshit og skjønnmaling av virkeligheten (Lillebø 2009a). La oss se på noen få eksempler som viser at dette ikke bare er en stråmann jeg konstruerer for å ramme mine meningsmotstandere.
Eks A. Dette prinsippet ble for eksempel illustrert i 1972 da sosiolog Aud Korbøl følte seg presset til å la være å publisere en forskningsrapport hun hadde utarbeidet om arbeidsinnvandringens konsekvenser. Dette ble drøftet i Nrk-serien Det nye landet i januar og februar 2010, og som det fremgår av Klassekampens reportasje i den forbindelse (Lillebø 2010), var det ikke nødvendigvis noe feil ved Korbøls rapport, men både hun og andre fryktet at den kunne bidra til å gjøre situasjonen for innvandrere i Norge vanskelig, så den ble aldri offentliggjort. Hun har tydeligvis vært under et betydelig press, så søkelyset må rettes mot hele det 'vitenskapelige' miljøet (ibid): "Korbøl beskriver samfunnsforskningsmiljøene på denne tida som utpreget politisk aktive. – Folk var radikale, og tenkningen var aksjonistisk. Alt var politisert, og det gjorde det selvfølgelig veldig spennende og gøy. Men tidas politiske ladning påvirket også forskningen." Dette er rene ord for penga, og viser at samfunnsforskningsmiljøet svek sin implisitte kontrakt med samfunnet, ved å sette politisk korrekthet over vitenskapelig korrekthet.
Eks B. Og vi fikk prinsippet om politisk korrekthet illustrert da Frp-leder Siv Jensen kom med en del kritiske merknader knyttet til utviklingen i Malmö-forstaden Rosengård. Mange av reaksjonene hun møtte, hadde lite å gjøre med sannhetsgehalten i hennes utsagn, men desto mer å gjøre med at hun hadde såret eller krenket noen av det multikulturelle presteskapets kjæledegger. I minst ett tilfelle ble dette sagt rett ut, da man anklaget Jensen for å ha "såret en hel bydel" (Stokke & Lundgaard 2009a).
I mars og april i år viste Nrk tv-serien Hjernevask, som dokumenterte at en rekke norske samfunnsforskere i liten eller ingen grad trekker inn biologiske/genetiske forklaringer når fenomener av sentral betydning for samfunnsutviklingen skal forstås og forklares. Debatten dette ga opphav til, viste med all ønskelig tydelighet at politisk korrekte tankemønstre har satt seg hardt fast mange steder. Diverse personer ymtet frempå om at historien viser at det er farlig å vektlegge genetiske forklaringer på dette eller hint. Javel, det har de sikkert rett i. Men hva i all verden er det som får de aktuelle kommentatorene til å tro at det er noe mindre farlig å servere forklaringer som i beste fall bare er delsannheter? Mener de på ramme alvor at problemene blir borte dersom vi lar være å snakke om dem?
Altså:
1. Når noen nekter å se en sak fra flere sider, og i stedet insistserer på kun å anlegge den undertryktes perspektiv, da er dette politisk korrekthet.
2. Når noen ønsker å undertrykke ubehagelige sannheter av hensyn til den undertrykte, da er dette politisk korrekthet.
3. Når noen forsøker å lyve virkeligheten til det bedre ved å insistere på at verden er annerledes enn hva den faktisk er, da er dette politisk korrekthet.
Med andre ord, politisk korrekthet er en form for virkelighetsvegring.
Som min kommende bok vil gi mange eksempler på, er hele den vestlige verden gjennomsyret av politisk korrekthet. Men et samfunn som hele tiden insisterer på å skyve sitt eget perspektiv til side til fordel for noen andres perspektiv, er ikke bærekraftig. Det er vel og bra at man ikke er seg selv nok, og visst er det viktig med et globalt og solidarisk perspektiv på saker og ting; jeg ønsker på ingen måte å underslå akkurat dette. Men når en sivilisajon eller kultur trekker dette så langt at det hele til slutt blir selvutslettende, da vil den aktuelle sivilisajonen eller kulturen, med logisk nødvendighet, etter hvert bli erstattet av en sivilisasjon eller kultur som har den nødvendige vilje til å overleve og videreføre sine verdier til kommende generasjoner.
Forfatteren Theodore Dalrymple har kommet med noen tankevekkende betraktninger om hva PK egentlig innebærer:
Sitat:
Politisk korrekthet er en lightversjon av kommunistpropaganda. Gjennom mine studier av kommunistiske samfunn kom jeg til den konklusjonen at hensikten med kommunistisk propaganda ikke var å overtale eller å informere, men å ydmyke. Dess mindre den hadde med virkeligheten å gjøre, dess bedre var det. Når folk tvinges til å holde munn selv om de blir fortalt de mest åpenbare løgner, eller – enda verre – når de tvinges til selv å gjenta disse løgnene, mister de enhver respekt for ærlighet. Å gi sitt samtykke til åpenbare løgner er å samarbeide med ondskap, og derfor på et vis selv å bli ond. Ens evne til å stå imot hva det nå måtte være, blir dermed undergravd eller ødelagt. Et samfunn av kastrerte løgnere er lett å kontrollere. Jeg tror at dersom du gransker politisk korrekthet, vil du finne at den har samme effekt, og er ment å skulle ha det.
Sitat slutt.
PK er altså et opplegg der løgn, hykleri og virkelighetsfornektelse er satt i system. PK er uforenlig med så vel islams som kristendommens krav om ærlighet. Og siden dette uvesenet har samfunnets ødeleggelse som sitt formål, eller i det minste som sin konsekvens, er PK uforenlig med Bibelens formaning om at vi skal være lys og salt i verden.
Som blant andre Torleiv Haus og Bjørn Are Davidsen har vært innom her på Verdidebatt den siste tiden, er rasjonell tenkning en integrert del av kristendommen. Poenget her er ikke, slik jeg ser det, at det ikke skal være rom for undring over tilværelsens ubegripelige sider, men at systematisk virkelighetsflukt og utopisme er uforenlig med kirkens kall. Jesus satte fariseerne og hyklerne sjakk matt ved å tenke klart og rasjonelt. Dagens kirkeledere er i ferd med å sette seg selv sjakk matt ved konsekvent å tenke uklart, og ved å jatte med vår tids fariseere og hyklere på det som til enhver tid er politisk korrekt. Er det rart kirken er på defensiven over store deler av den vestlige verden?
Referanser m.m.
De referansene det henvises til i teksten ovenfor, finnes i Selvmordsparadigmets referanseliste (oppslag gjøres ved å søke på forfatternavn).
Ovenstående tekst er en forkortet og bearbeidet versjon av noe av det stoffet som finnes i innledningskapitlet i min kommende bok. Interesserte lesere vil kunne finne en grundigere drøftelse av PK-fenomenet der.
