De som følger debatten rundt surrogatmødre, vil oppleve at svært få tar utgangspunkt i barnet når de etiske problemstillingene drøftes. Dette er, med tanke på den nye ekteskapsloven og dens fundament, kanskje ikke så underlig. Vi har nærmest akseptert at kjønnsforskerne og Marx har overtatt definisjonsmakten, og i et marxistisk perspektiv betyr samfunnet alt og biologi ingenting.
Men hva om kjønnsforskerne tar feil? Hva om mennesket må forstås ut fra et kristent menneskesyn? I et slikt perspektiv blir barnet et menneske der livet oppleves hellig, med evne til å reflektere over sin egen tilstedeværelse og tilblivelse, og som kjenner moralens sannhet i sitt hjerte. Ut fra et kristent menneskesyn opptrer ikke mennesket bare innenfor de til enhver tid rådende materielle krefter, men er seg bevisst sin åndelige dimensjon og blir derfor et resultat av både ånd og legeme, tro og materie, fortid og nåtid, seg selv og omgivelser.
Er det ikke dermed på tide å reflektere over hvilke tanker et barn født av en surrogatmor vil gjøre om sin egen eksistens, dersom kjønnsforskerne tar feil?
