Under Abrahams innflytelse

I forrige uke var Hege Storhaug, informasjonsleder hos Human Rights Service, gjest i Dagsnytt atten på NRK. Som vanlig uttrykte hun, for å si det pent, engstelse for islams tilstedeværelse i Europa.

Da fungerende biskop i Oslo, Trond Bakkevig minnet henne om at menneskehetens største sivilisasjonssammenbrudd – Holocaust – skjedde i hjertet av det kristne Europa, ble hun litt paff.

Hun beskyldte biskopen for å «snakke ned kristendommen», før hun la til at «vi» – i motsetning til muslimene, formodentlig – hadde «forlatt Det gamle testamente og satt en strek over det som historisk dokument». Denne skriften hadde derfor ikke lenger noen innflytelse i det vestlige samfunnet, mente Storhaug.

Mon det.

Bare det siste året har to av Hollywoods største produksjoner – Noah og Exodus – hentet sitt litterære forelegg fra Det gamle testamentet. En bok hvis språk, motiver og mytologier gjennomsyrer oss på en slik måte at vi ikke ser rekkevidden av det.

«Uten innflytelse», du liksom.

Kanskje legger Storhaug noe annet i ordet. Når hun sier at GT ikke har innflytelse, så mener hun kanskje at den ikke brukes som rettesnor av kristne i Vesten.

Men også dette blir galt. Det gamle testamentet omtales som en hellig og autoritativ tekst. Det betyr imidlertid ikke at den skal etterleves, eller er i samsvar med kristen tro.

At en tekst er hellig er nemlig ikke ensbetydende med at meningen er gitt. Langt derifra. Alle tekster, også de som er såkalt hellige, må tolkes og reforhandles. Dette er ikke «cherry picking». Det er den eneste måten å forholde seg til en tekst på.

For all lesning er tolkning. Det finnes ikke noe sånt som et rent, evig og uhildet møte med en tekst. Selv juridiske paragrafer, som er skrevet i den hensikt å være så entydige som overhode mulig, må fortolkes. Heldigvis. Det er jo derfor vi skriver og leser bøker i det hele tatt.

Hege Storhaug er ikke den eneste som kortslutter i møte med hellige tekster. Minerva-kommentator Jan Arild Snoen har for eksempel sett seg lei på at «moderne kristne», hva nå det skal bety, «har et behov for å omtolke Det gamle testamentet til det ukjennelige».

Han mener dette blant annet gir seg utslag i «kreative» og «totalt urimelige» forsøk på å «ro seg unna» det «dypt problematiske» i historien om Abraham og Isak.

Følg oss på Facebook og Twitter

Snoen legger altså til grunn at abrahamsfortellingen har en gitt betydning. Men dette premisset er enkelt og greit galt. For Det gamle testamentet er ingen lærebok som skal brukes til å belegge en kristen tro. Flere av tekstene er ikke engang forenlige med kristendommen. Hva så? Det er ikke derfor milliarder av jøder, kristne og muslimer over hele kloden samler seg rundt denne boksamlingen. De leser fordi ordene synes å være ladet med mening og håp.

Og derfor kan Karl Ove Knausgård og Bob Dylan rekontekstualisere og omtolke abrahamsfortellingen i henholdsvis Sjelens Amerika og popsangen Highway 61. Fordi teksten er teksten rik og slitesterk. Fordi den eier en sølvblank patina som bare århundrers bruk kan gi.

Og slik kan Søren Kierkegaard lese den samme historien i lys av nådebudskapet. Her er hele poenget at Abraham ikke gjør en menneskeofring. I en tid og i et område der dette var utbredt praksis, er dette radikalt og peker frem mot et stort sivilisatorisk fremskritt.

Og om fem hundre år er, kremt, Minerva og Hege Storhaug, for lengst glemt. Da kan abrahamsfortellingen og resten av Det gamle testamente leses med nye øyne og mot en helt annen forståelseshorisont.

Diskuter på Verdidebatt.