Sveriges spedalske

Mandag var det årviss julemiddag for Oslo Redaktørforening. Der var Erna Solberg innbudt gjest, og hun svarte godt for seg om sitt første år som stats­minister og erfaringen med ­mediene. Blant annet ga hun Fremskrittspartiet hederlig omtale og karakteriserte regjeringspartneren på en slik måte av avstanden mellom Sverigedemokraterna (SD) og Frp ble svært stor.

Det vakte nok glede hos Siv Jensen, men mange svensker er uenige med vår statsminister i dette. Aftonbladet omtalte i høst Frp som et fascistisk parti. Om det hadde vært riktig, ligger Frp nær opp til et SD som blir beskyldt for det meste,­ også for å opptre med Hitler-­metoder i politikken.

Det er lysår mellom dette og det som skjer med forholdet mellom SD på den ene siden og alle de andre svenske politiske partiene­ på den andre. I høstens valg fikk SD 13 prosent av stemmene, og da ble statsminister Fredrik Reinfeldt så snurt at han kastet kortene. «Nå kan dere ha det så godt», var det som om han sa til de borgerlige­ velgerne som ga SD en valgseier­ de selv knapt hadde ­våget å drømme­ om. Eller skal vi heller si at ­Reinfeldt var forut­seende nok til å innse at det aldri ville bli ­mulig å regjere ved fortsatt å late som om et så stort og sterkt høyreparti ikke eksisterer?

LES OGSÅ: Sentrumspolitikere vil ha Sverigedemokraterna inn i varmen

Frp, et utskudd

Frp ble lenge omtalt som et utskudd i vår hjemlige politiske flora, et parti som mange betakket seg for å samarbeide med. Kjell Magne Bondevik var for eksempel ikke lei seg over at det ikke ble noe forpliktende samarbeid på Stortinget med Frp. Men rundt om i byer og bygder så terrenget annerledes ut. Langsomt ble Frp mer stuerent og spiselig. Kommune- og byrådssamarbeid beredte grunnen for den regjeringen­ vi har i dag – og Frps politikk forble ikke upåvirket av at partiet innimellom kom i posisjon. Ekstreme holdninger er enklere å bevare i opposisjon, for ikke å si isolasjon.

I Sverige fortsetter SD sin alenegang, og vi ser nå hva resultatet ble: SD ville ikke støtte den rødgrønn regjeringens budsjettforslag, og den ferske statsminister Stefan Löfven må trekke seg og lyse ut nyvalg 22. mars 2015. Ikke nok med det, SD lover på tro og ære at partiet vil «felle enhver regjering som velger å føre en politikk som gir økt innvandring.» Partiet vil gjøre nyvalget til en folkeavstemning for eller imot økt innvandring til Sverige.

LES OGSÅ: Löfven bundet på hender og føtter – nesten

Et slikt ultimatum vil de øvrige­ svenske partiene ikke la seg ­diktere av. Da må resultatet bli at man får nye samarbeidskonstellasjoner i Sverige, at den gamle skillelinjen mellom rødgrønn og borgerlig blir brutt ned. Det betyr at svensk realpolitikk seirer over ideologiene. Litt mer norske tilstander, med andre ord.

Følg oss på Facebook og Twitter!

SD og nazisympatisører

Det er forståelig at mange ikke ønsker å ta i SD med ildtang; her finner man nazisympatisører og mye som gir avsmak blant både ­svensker og nordmenn flest, også Frp-­velgerne. Fra et politisk og ideologisk ståsted er det ikke mye å si på at SD er blitt så isolert. Men i en større sammenheng, er det åpenbart at Sverige har en utfordring som dansker og nordmenn har taklet mye bedre: I Sverige har det vært tilnærmet umulig å diskutere innvandringsspørsmål uten å bli karakterisert som både det ene og det andre. For vel et år siden kritiserte Dagens Nyheters journalist Henrik Arnstad norsk innvandringspolitikk som rasistisk. ­Utrolig nok ble fremtredende norske debattanter som Civita-leder Kristin Clemet, SV-politiker Kjetil­ Raknes og ekstremistgransker­ Øyvind Strømmen nektet å få et tilsvar på trykk i avisen. Slikt diskuterte man ikke i Sverige, man nøyer seg med å klistre merkelapper.

Det er forståelig at også mange svensker blir oppgitt av diskusjonsvegringen og vender seg til SD, for det er jo ingen andre som ønsker å ta debatten. Visst finnes det både rasistiske og fascistiske holdninger i noen kroker, men hvis enhver utfordring til den rådende politikk blir stemplet på en slik måte, møter man ikke de ordentlige rasistene i åpent lende, der de kan bekjempes. De får lov til å holde seg i krokene og dyrke offerholdningene, og da formerer de seg.

LES OGSÅ: Norske politikere: Ta innvandringsdebatten

Frp og SD

Det er blitt foretatt grundige sammenligninger mellom SD og Frp. Noen fester seg ved det de to partiene har felles, andre ved det som skiller dem. Visst er det likheter, men om man ikke nyanserer, går det galt. SD har sin fortid innen et rasistisk miljø, mens Frp i utgangspunktet protesterte mot høye skatter og offentlige avgifter. Selv om man kan finne en del likheter mellom de to partienes program, gir det mening å hevde at de blir mer preget av sin historie­ enn man kunne tro. Det gjør at SD nå fremstår som et parti med uforsonlig og nærmest dogmatisk kritikk av innvandringspolitikken. SD er uinteressert i ethvert samarbeid om ikke dette første bud i loven blir oppfylt. Frp på sin side er langt mer pragmatisk og har fått styringsblod på tann. Frp er blitt mer «som de andre», mens SD er blitt enda mer annerledes enn de andre.

Det kommer sjelden noe godt ut av å støte de spedalske ut av samfunnet.

LES OGSÅ: Svensk professor: – Eksepsjonell situasjon