Stoltenbergs vepsebol

Etter at muren falt, var Nato inne i en identitetskrise. Da USA brukte paktens paragraf 5 til å be om hjelp i Afghanistan, fikk Nato en ny oppgave. Den er nå over. Men i mellomtida er Natos gamle formål – å forsvare Vest-Europa mot trusler østfra – igjen blitt aktuell.

Nato er dessuten nå blitt garantist for en rekke østeuropeiske land som har kommet seg løs fra Sovjetunionens grep og nå frykter russisk revansjisme. Området som skal forsvares, er altså blitt større og fronten er rykket østover. Fra russisk synsvinkel innebærer det at Nato har benyttet Russlands midlertidige svakhet til å vinne territorium.

LES OGSÅ: [http://www.vl.no/meninger/førkrigstiden-1.92582 – Ingen av oss vet nøyaktig hvilke planer Vladimir Putin har. Det kan koste dyrt å tro på det alternativet som er mest behagelig, skriver Lars Gilberg]

Avtale på skraphaugen

For 20 år siden trodde man å ha funnet fram til en ny balanse i Europa, basert på at Russland og Nato ble partnere som samarbeidet om å fremme fred og stabilitet. Dette ble stadfestet i samarbeidspakten som ble opprettet i 1997. Men nå mener mange at denne avtalen har havnet på historiens skraphaug, fordi Russland har grepet inn militært i Ukraina og annektert deler av Ukrainas territorium.

Jens Stoltenberg har vært en varm tilhenger av samarbeid med Russland. Enigheten om grenselinjen i Barentshavet er en av hans regjerings bragder. Han vil nok satse på at tanken om samarbeid og forståelse ikke er fullstendig død. Samtidig må han også ta de nye realitetene inn over seg. Det innebærer at han må styrke Natos troverdighet som forsvarer for medlemslandene.

LES MER: [http://www.vl.no/verden/putin-har-fått-alarmen-til-å-ringe-1.91852 Putin har fått alarmen til å ringe]

Balansegang

Dermed blir han også nødt til å bli pådriver for økte forsvarsutgifter i Europa. Det er et paradoks for en som har ledet regjeringer som har nedbygd forsvaret i Norge.

Men Nato har en vanskelig balansegang: Alliansen må forsikre østlige medlemsland om at de vil bli forsvart og avskrekke Russland fra å fortsette å ta seg til rette. Samtidig er det viktig ikke ytterligere å styrke de nasjonalistiske og aggressive kretser i Russland og ikke gi Kreml påskudd til å slå tilbake mot det de oppfatter som trusler fra Nato.

Jens Stoltenberg er nok bedre egnet til å holde denne balansen enn hans danske forgjenger.