Voldemort Iversen

Det fins livsløgner i alle familier. Demoner. Det er alltid noe som det ikke skal snakkes om. Ikke minst i påsken handler det om å legge skylden på noen. En eller annen Voldemort.

Min familie på farssiden har kastet det meste. Vi etterlater helst ingen spor. Jeg ble flasket opp med mytene om hvordan alle kirkebøker forsvant i kirkebrannen i Grue. Likevel har jeg i grunnen forsonet meg med, ja, til og med dyrket forestillingen om at slektshistorien også inneholder fortellinger om skummelt pakk som var på rømmen fra Sverige, skiftet navn og forsøkte å skaffe seg en ny start i Norge. Kanskje det er en sammenheng: Jeg gir alltid en slant til rumenske tiggere og føler en dragning mot billig brennevin, trekkspill og kortsiktige løsninger.

LES MER FRA ARNE BERGGREN: «Djevelen er ikke kreativ»

Hva er sant?

Alene i påskeuken går jeg løs på én av disse skoeskene på loftet med bilder og brev fra mennesker ingen lenger vet hvem er. Én konvolutt inneholder sider fra et album med delvis istykkerrevne og halvt brente sider. Hvem reddet restene fra peisen og hvorfor? Jeg tar opp et av brevene, leser litt her og der, skjønner at det må være fra min oldefar, maskinisten Karl. Han skriver fra Brooklyn i 1914 til sin svigerinne i Kristiania der hun drev sigarforretning. Det er tonen i brevet som gjør meg nysgjerrig, er den ikke litt for øm og kjærlig? Hvordan var det egentlig med Sofie, hans kone? Det var noe med at hun døde ung, og at søsteren måtte ta over pleien av barna. Når døde hun? Er dette brevet skrevet før eller etter Sofies død?

I dag oppdaterer vi status flere ganger om dagen. Det tok lengre tid å dele for hundre år siden. Karl skriver ikke ofte, og i påfølgende brev er han både i pengeproblemer, nylig torpedert i nærheten av Havanna, er redd han har pådratt seg en øyesykdom som gjør ham blind, og full av bekymringer for barna hjemme i Norge. I Digitalarkivet finner jeg ut at Sofie nå er død, og mellom linjene forstår jeg at det er svigerinne Marie som har tatt over omsorgen for barna. Karl forteller også litt om dagliglivet i Brooklyn og at han på fredag skal i operaen for å se og høre Caruso. Men han beklager igjen at penger fortsatt ikke er sendt hjem – livsførselen virker lite bærekraftig. Jeg tror Karl liker seg i New York, jeg aner både alkoholtenning, kvikkfiks og noe lettere manisk. To måneder senere refererer han bittert til sin søster – det er noe med penger igjen. Det er bare det at noen søster fins ikke ­offisielt. Er jeg på sporet av Voldemort?

LES MER FRA ARNE BERGGREN: «Alle ville være venn med ham, men han følte seg mobbet»

Farlig tett

Jeg tømmer skoesker og konvolutter, sorterer bilder og brev mens jeg noterer stikkord, men finner ingen flere spor etter en søster. Derimot er han nå irritert på moren, og en ukjent Agnes i samme saks anledning. Jeg leter i blinde i folketellinger, offentlige papirer og kirkebøker, inntil jeg tilfeldig finner tippoldemor på en tidligere adresse i Fredrikshald. Og der bor hun ikke alene. Heller ikke sammen med tippoldefar, men med en fyr som heter Iversen. Ungkar, står det, sannsynligvis en slask, for i den samme leiligheten bor også et barn – lille Agnes. Hva gir du meg?! Iversen, altså. For en type. Som om ikke det var nok – litt senere dukker den samme Agnes opp i bakgrunnen på halvoffisielle familiebilder fra høytidsdager, men nå heter hun ikke Iversen lenger, for hun har ­pinadø greid å gifte seg med Sofies bror og kommet seg inn i folden via bakveien. Nå begynner det å bli farlig tett mellom genene der ute i Enebakk.

Det er der det kommer fra, altså – alle kvikk-fiksene – frykten for vinduskonvolutter, depresjonene og dragningen mot likører og trekkspill. Voldemort Iversen fra Halden. Vi har ham nå!

Arne Berggren er dramatiker og TV-produsent.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!