Vi glemte Aylan

Ansiktet var vendt ned, hodet dekket av vått, svart hår. Den lille gutten hadde på seg en rød T-skjorte, kortbukser og et par små joggesko. Han het Aylan. Han var tre år. Han kom fra det borgerkrigsrammede Syria.

På et bilde som ble publisert i medier over hele verden og raskt spredte seg i sosiale medier, ser vi en tydelig beveget tyrkisk soldat løfte den vesle, livløse kroppen forsiktig opp.

Aylan hadde vært ett av 23 mennesker som satt i en overfylt båt på vei fra det luksuriøse ferieparadiset Bodrum til den greske øya Kos. De var alle flyktninger som delte en felles drøm om et bedre liv i Europa. Som så mange ganger før: Den skrøpelige farkosten klarte ikke overfarten. Noen overlevde. Lille Aylan var hjelpeløs mot vannmassene. Han druknet og ble skylt i land.

Bildene av den lille, døde gutten sjokkerte en hel verden. Ingen kunne lenger lukke øynene for den tragedien som utspilte seg i Middelhavet.

REPORTASJE: Hun ventet i fire år. Nå har endelig mannen og de åtte barna kommet til Norge

Ett menneske.

Da dette skjedde, forberedte Norge seg på valg. Bildene av den lille, druknede gutten var som et lynnedslag i valgkampen. De forsterket en bølge av empati. Folk orket ikke lenger å høre om alle problemene asylsøkerne førte med seg. Folk ville hjelpe. Frivillige samlet seg for å ønske flyktningene velkommen.

Selv de mest innvandringskritiske politikerne dempet retorikken. I partilederdebattene var det partiene som ville at Norge skulle ta et større ansvar, som var på offensiven.

Da Aylan druknet, oppholdt det seg over én million syriske flyktninger i Tyrkia. Rundt 2.000 flyktninger reiste sjøveien til Hellas hver eneste dag. I løpet av årets åtte første måneder, hadde over 2.500 mennesker mistet livet i forsøket på å komme seg over Middelhavet. Tallene er så høye at vi sliter med å ta dem inn over oss.

[ LES MER OM FLYKTNINGER PÅ VÅRT LANDS TILFLUKT-SIDER ]

Kortidseffekt

Statistikk kan være opium for folket. Nettopp derfor var det så umåtelig viktig at vi fikk se bildet av Aylan og høre historien om hvordan livet ble stjålet fra ham. Vi hadde hørt lenge at verden sto overfor en enorm flyktningekatastrofe, men vi klarte ikke å ta realitetene inn over oss. Vi var i ferd med å bli totalt bedøvet av den jevne strømmen av informasjon og tall fra Middelhavet.

Vi våknet da vi fikk sett ett menneske.

Bildet av vesle Aylan hadde begrenset langtidseffekt. Ut over høsten avtok bølgen av empati.

Som ved et trylleslag gikk flyktningkatastrofen fra å være en krise for sårbare mennesker på flukt, til å bli en krise for Norge, våre grenser og vårt velferdssystem. Innvandringsministeren bruk av «gullstol», «godhetstyranni» og «innstrammingsdugnad» som retoriske trylleformler hjalp godt på for å hause opp krisestemningen.

Og da flyktningkatastrofen først var definert som en krise for Norge, vendte våre politiske ledere blikket nedover mot navlen. De ble enige om tiltak som vil svekke menneskers mulighet til å søke beskyttelse i Norge. Effekten av tiltakene blir trolig langvarig.

Da vi egentlig trengte ledere som i en krevende situasjon kunne fortelle oss at «det skal gå bra», mistet selv noen av våre klokeste politikere litt av retningssansen. I en periode talte selv FNs høykommisær for flyktninger for døve ører, og sjefen for innstrammingsdugnaden fikk styre agendaen på egenhånd.

Over hele Europa har vi sett den samme trenden. Populister på ytre høyre fløy får sette agendaen. Ingen skulker innstrammingsdugnaden. Verdensdelen som skapte flyktningkonvensjonen ut av ruinene etter 2. verdenskrig, står nå i fare for å sette den i spill.

MAGNE HENRIKSEN: «Dette bildet endret alt»

Finn seg selv

Vi har sett det før. Bilder og historier som viser katastrofenes ansikter får oss til å reagere. Men etter en stund glemmer vi at dette dreier seg om ett og ett menneske, og faller tilbake i gamle spor.

Politikere som frykter et godhetstyranni, advarer gjerne mot at sterke enkelthistorier får styre politikkutformingen i for stor grad. De frykter konsekvensen av sinnelagsetikken (det vil si konsekvensen for oss, ikke for flyktningene).

Men skal Europa finne tilbake til seg selv – og ta sitt kristne og humanistiske verdigrunnlag på alvor – finnes det ingen annen vei enn å se ett og ett menneske.

Erik Lunde Leder for Kristendemokratisk forum og en av Vårt Lands mandagsspaltister.