Vårt nye
 renovasjonsproblem

For noen år siden var jeg frivillig medarbeider i en kirke i Oslo som hadde kafétilbud rettet mot ensomme, fattige og rusavhengige. En gang i uka kunne man få varme seg, spise litt og få en prat. Dit kom det få mennesker med en perfekt fasade. Det var slitne kropper etter år med fattigdom eller rus. Det var trøtte ansikter etter et langt, hardt liv. Det var triste øyne etter ensomhet eller en vond barndom.

En ettermiddag fikk vi besøk av en ung gutt. Han var sterkt rusa og kunne knapt stå på sine egne bein. Skepsisen var derfor stor da han ba om å få spille litt på flygelet i kirken. Skulle vi la den unge gutten slippe til på det kostbare instrumentet? Ville det skape uro blant de andre gjestene? Vi lot tvilen komme ham til gode.

Det som så skjedde, overrasket alle. Gutten, som knapt kunne stå på beina eller holde en vaffel i hånda, spilte piano med stødig hånd. Det ene klassiske verket etter det andre, helt feilfritt. Alle ble sittende stille og lytte.

For oss som var til stede denne ettermiddagen ble det en sterk påminnelse om at ingen bare er det vi ser. Om hvor lite vi egentlig vet om menneskene rundt oss, og hvor stor vekt vi legger 
på fasaden når vi bedømmer andre.

LES OGSÅ: Lufta er ikke for alle

Verdiløse menn

Jeg kom på denne episoden da jeg forrige helg var publikum på Nationaltheatrets kritikerroste oppsetting «Verdiløse menn», en Oslo-musikal basert på Joachim Nielsens tekst og musikk.

I forestillingen møter vi noen av de som er nederst på rangstigen i Oslo: De som alltid jakter etter en ny brukerdose. De som setter skudd på skitne toaletter. De som sitter halvdøde på gata med en pappkopp, men med en desperat bønn om småpenger skrevet på en lapp foran seg. De vi helst ikke ønsker å se, og som jages fra sted til sted.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hovedpersonene Goggen, Kleggen, Knugern og Smith har alle gått på trynet i livet. De er langt fra mors beste barn. De har bare hverandre. Vi ler godt av alle replikkene og påfunnene deres. Og vi sitter igjen med en klump i halsen over knuste drømmer og ødelagte liv.

Først og fremst minner forestillingen oss på at det er mennesker bak den harde, slitne ­fasaden. Det er et sterkt møte med fire vanlige gutter, med drømmer, håp og sorger som alle andre. Den eneste forskjellen er at de har mistet fotfeste i livet. Jeg har sjelden hatt en kulturopplevelse som i like sterk grad formidler menneskeverd.

LES OGSÅ: – Ligner på tiggerforbudet

Bak fasaden

I sommer har det gått en debatt om «fiendtlig arkitektur» i byene våre. Vårt Land har bidratt til å belyse hvordan benker og byrom utformes slik at slitne folk ikke kan ta seg en hvil. Byrommet skal gjøres så utrivelig som mulig for rusavhengige og andre av gatas folk, slik at de holder seg unna.

«Fiendtlig arkitektur» er bare ett eksempel på hvordan vi forsøker rense byen for det som er vondt og vanskelig. Forbud mot tigging er et annet. Når for ­eksempel Arbeiderpartiet har tatt til orde for «tigger-frie» ­soner i Oslo, oppleves det som et veldig sterkt signal om at det er noen folk man vil ha ut av syne.

Jeg tror at «fiendtlig arkitektur» og forslag om tiggeforbud er to ulike uttrykk for at vi politikere ofte ikke klarer å se bak fasaden til folk. Alt vi ser, er slitne rusavhengige eller rumenske tiggere som ødelegger idyllen i byene våre. Vi ser ikke enkeltmennesker, vi ser bare en statistikk. Vi behandler ikke gatas folk med respekt. I stedet for en sosialpolitisk utfordring er de blitt et renovasjonsproblem.

LES OGSÅ: Fjerner «fiendtlige» armlener

Se mennesket

Flere samfunnsdebattanter har de siste årene advart mot et slags barmhjertighetstyranni i politikken, der sterke enkelthistorier og ­enkeltskjebner får styre politikkutformingen i for stor grad. I dette ligger det en frykt for at «anekdotisk vitenskap» skal føre til at vi lager politikk som ikke virker. Det blåser en pragmatisk vind over norsk politikk.

Spørsmålet er om frykten for å la oss styre av enkelthistoriene har ført til en berøringsangst for det enkeltmennesker har å formidle? Og gjør kravet om at vi alltid må kunne slå i bordet med en rapport fra Statistisk Sentralbyrå det enda vanskeligere for oss politikere å se mennesket bak tallene?

I så fall svekker vi stemmen til dem som har de sterkeste og viktigste historiene å fortelle oss.

Erik Lunde, Leder for Kristendemokratisk forum

LES OGSÅ: Drankere fikk designe parken