Våre fremste vismenn?

Magnus Malm, Martin Lönnebo, Wilfrid Stinissen, Anders Piltz, Peter Halldorf, Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Ann Helen Heberlein og Owe Wikström. Der har du ni eksempler, og jeg kunne sikkert kommet opp med enda flere. Ni svenske eksempler på det vi kan kalle aktive, åndelige vismenn som skriver skarpt, dypsindig og tilgjengelig for et bredt publikum.

Og viktigst av alt: erfaringsbasert – med sjelen som klangbunn. Om kristendommens spirituelle, mystiske og kultiske sider, om blodets hvisken og benpipenes bønn. Tomas Sjödin, som har mistet to av sine tre sønner, kan tjene som eksempel. Med erfaringsbasert kraft skriver han om åndelige innsikter forankret i livspraksis.

Så til det påfallende: Her i Norge finnes det ­ingen tilsvarende stemmer av samme format. Ingen!

LES MER: – Ta på noe, få skitne negler – vær et menneske! tordner Magnus Malm

Floskelferd

Visst finnes det kloke hoder her på berget også. Per Lønning og Jan Olav Henriksen, for å nevne to. Men disse skriver først og fremst innenfor en akademisk og (spreng-)lærd tradisjon; de henvender seg til intellektet og hodet – ikke kroppen. Leserskaren er tilsvarende. For helt ærlig, hvor mange er det egentlig som leser Per Lønning?

I stedet har norske lesere på jakt etter åndelig føde flokket seg rundt Per Fugelli og Per Arne Dahl. Og si hva du vil om dem, men de er ikke akkurat Martin Lönnebos jevnbyrdige. I en rettferdig verden hadde Notto Thelle og Leif Gunnar Engedal, som kanskje er det nærmeste vi kommer norske representanter for «svensk åndsfylde», solgt ti ganger så mange bøker som disse to.

Men der er vi ikke, og i mellomtiden fortsetter Fugelli sin motstandsløse floskelferd gjennom norsk offentlighet. Forstå det den som kan.

LES MER: – Vi tilhører alle et trossamfunn

Teologen Bjørn Eidsvåg

Kontrasten til broderfolket bare forsterkes når vi tar høyde for ruvende svenske teologer som Gustaf Wingren, Nathan Söderblom, Gustaf Aulén, Dag Hammarskjöld og Bo Giertz. Til sammenligning: Her hjemme heter vår mest berømte teolog Bjørn Eidsvåg. Så hvorfor kryr det av begavelser på den andre siden av grensen? Er det bare til­feldigheter? Det norske jordsmonnet? Den norske nissementaliteten? Et spørsmål om volum? 
(Det er nesten dobbelt så mange svensker som nordmenn.) Katolisismens nedslagskraft? (Flere 
av de nevnte svenskene er symptomatisk nok 
katolikker.) At Svenska kyrkan har næret en 
mer høykirkelig profil og vært mer orientert mot Europa og den felleskirkelige tradisjonen fra oldkirken?

Sikkert er det at «åndelige vismenn» ikke oppstår av seg selv i et vakuum. De trenger næring og stimulering som alle andre. Like lite som du kan bestille en Martin Ødegaard, kan du rekvirere en Wilfrid Stinissen. Men du kan – for å holde oss til analogien – gro gressmatter og løfte breddefotballen.

[ LES MER AV SPALTIST HÅVARD NYHUS HER ]

Når disse stemmene altså glimrer med sitt fravær på den norske siden av grensen, er det derfor flere miljøer – kirkelige, litterære og akademiske – som skylder å spørre seg: Er det noe vi bør gjøre annerledes? Er det noe vi gjør galt? Har vi gjort nok for å berede grunnen?

Følg oss på Facebook og Twitter!

For det er ikke så rent lite som står på spill. Har mennesket en sjel? I en kultur der stadig færre engang gidder å reise problemstillingen, kan kraften og eksempelet fra åndelige vismenn (og -kvinner!) knapt overvurderes.

[ Har du meninger om dette? Delta i ordskiftet på verdidebatt.no! ]

Håvard Nyhus er skribent og kommentator.