Utdanning som familieprosjekt

Liv Osnes Dalbakken

Lektor, Ulstein vidaregåande skule

Et bilde av nitten uteksaminerte leger fra Sverige har blitt spredd som en gladsak i sosiale medier, under tittelen «Svenske tilstander ingen snakker om». Alle de smilende legene har somalisk bakgrunn. De har gjort en klassereise gjennom utdanningsvalg, og det er grunn til glede. For den som jobber i utdanningssystemet har imidlertid gleden en bismak. Bildet minner om ungdommer som har stått uten valg. Storfamilien har valgt for dem.

Store forventninger

Foran meg sitter en elev som har bodd hele livet i Norge, men foreldrene er førstegenerasjons innvandrere. Han er eldst i søskenflokken, og det er knyttet store forventninger til gutten. I familieselskap blir han sammenlignet med søskenbarna, og utdanningsforløpet er staket ut med fire alternativ: Han kan bli lege, tannlege, advokat eller farmasøyt. Gutten er flink og samvittighetsfull, han jobber hardt og målbevisst, men har et annet morsmål. Selv om han snakker flytende norsk, er han usikker på forskjellen mellom bre, fonn, is, skare, skavl og slaps. Naturfag er vanskelig, og til neste år må han velge fag han verken vil eller bør velge, for de aktuelle utdanningene krever jo dette. Han ønsker å være lojal til foreldrene, men føler seg stresset med tanke på de vanskelige fagene.

I serien «Norsk-ish» som går på NRK, blir norsk-tyrkiske Helin kjæreste med en annen tyrker, han kjører budbil. Selv hadde hun lyst til å studere musikk, men det var ikke noe tema. Kjæresten forteller at også hans mor ønsket at han skulle studere medisin, noe som ikke overrasker Helin: «Sjokk, alle tyrkiske foreldre vil at barna skal studere medisin, uansett hvor dårlige karakterer de har.»

LES OGSÅ: Står bak TV-suksessen Norsk-ish: – Jeg klarte aldri å identifisere meg med noen på tv

Utdanning - et familieprosjekt

Både Helin og min elev skal realisere foreldrenes drømmer. Brosjyren «Etterkommere av innvandrere i Norge» bekrefter hva disse to opplever om forventet utdanningsvei. Brosjyren sammenfatter funn fra studien «Pathways to imigration», utført av Institutt for samfunnsforskning (ISF), og konstaterer at innvandring er et familieprosjekt som går over generasjoner. Førstegenerasjonen har forlatt egne muligheter i hjemlandet, og har som regel arbeidet i lavstatusyrker i landet de har bosatt seg. Det blir ungdommens oppgave å ta opp arven, og fullføre foreldrenes strandede gjenreisningsprosjekt. «Dermed blir det etterkommernes oppgave å sørge for at foreldrenes oppofrelse var verdt innsatsen».

Studien viser videre at forventningen til yrkesvalg er fortrinnsvis som tidligere nevnt, og ikke nødvendigvis i samsvar med karakterer. Svært få ser for seg en yrkesfaglig jobb, bare en fullendt høyere utdanning er godt nok.

Vi kontra jeg

At en ungdom på 16 år skal gå imot foreldrene sine i valg av utdanning, er for den som kommer fra en individualistisk «jeg-kultur» en naturlig del av det å nærme seg voksenlivet. Slik er det imidlertid ikke for den som er vokst opp i en «vi-kultur». Mens barn i jeg-kulturen oppdras til økende selvstendighet og uavhengighet fra foreldre, oppdras barn i vi-kulturen til lojalitet og lydighet til fellesskapet.

Selvstendigheten innskrenkes med økende alder, for gruppas interesser skal prioriteres framfor de individuelle. Ungdommer som er vokst opp i en vi-kultur kan gjerne tenke og drømme selvstendig, men i praksis kommer familiens ønske først. I store deler av verden er dette normalen. Men ungdommer som er vokst opp med én fot i hver kultur, lever tett på de jevnaldredes frihet. De har venner som blir oppfordret hjemme til å følge sine interesser og lyster, men selv må de forholde seg til foreldrenes vetorett. Det kan oppleves både urettferdig og sårt.

Flere mulige veier

Dersom vi så møter disse ungdommene med vår egen jeg-kultur som fasit, og maner til opprør mot foreldrenes plan, legger vi en tung byrde av lojalitetskonflikt på unge menneskers skuldre. Vi kan imidlertid lytte, og vise forståelse. I neste omgang kan en samtale med foreldrene bli en anledning til å minne om flere mulige veier til et godt liv.

Og det innebærer kanskje å få slippe å bli lege.

LES MER:

[ DEBATT: «Innvandreres evne til å tilegne seg norsk språk belager seg ikke alltid kun på deres vilje» ]

[ Høyre hevder søskenbarn tvinges til ekteskap – blir anklaget for ekteskapskontroll ]

[ Nær halvparten av flyktningene som kom til Tyskland i 2015, er i arbeid ]

---

Fakta:

---