Tilpasning og selvbedrag

Arne Berggren, dramatiker og TV-produsent

Menneskets sterkeste side er muligens en forbløffende tilpasningsevne. Vi fortrenger, juger eller trekker oss selv opp etter nakkehårene for å takle endring. Hvis vi i det hele tatt merker forandring.

Vi utsettes for to typer forandring: Den ene er nesten umerkelig, vi vet det foregår noe, men endringene er såpass små fra dag til dag, at alarmen ikke går. Håravfall skjer sjelden over natten. Du får et forvarsel, men jeg husker så vidt første gangen­ noen antydet at jeg hadde tilløp til viker. Det gjaldt liksom ikke meg – selv om det var en smal sak å konstatere at mine gener ikke prioriterer panne-
lugg – alle familiebildene med mer eller mindre skallede menn var klare hint, men det gjaldt likevel­ ikke meg.

Naturen er skånsom­. Å miste et par tre hundre hårstrå i døgnet over en femårs-
periode er akkurat passe forandring.

SPALTiST: «Pinsevenner regnet idrett som synd. Så ble det taust»

En fantastisk innretning

Naturen er skånsom. Å miste et par tre hundre hårstrå i døgnet over en femårsperiode er akkurat passe forandring, du kan tilpasse deg, fortrenge, la alle hjernens praktfulle mekanismer deale med skiten – finne opp forklaringer, juge for seg selv, leke med selvironi samtidig som man nå begynner å legge merke til annonser for tupé. Hjernen er en fantastisk innretning.

Markedsførerne har regnet seg frem til hvor stor forandring vi legger merke til. Det fins en formel for utregning av hvor mye du kan endre noe, før du og jeg får det med oss. De vet nøyaktig hvor mye de kan redusere melkesjokoladen, øke prisen eller­ tukle med designet før vi stusser, eller går på limpinnen, alt ettersom.

Webers lov heter den formelen, og det er atter en indikasjon på at Gud er matematiker, for forholdet mellom det kjente og endring ser ut til å være regulert av forholdstall som gjelder – enten det er sjokolade, ambulansesirener eller væromslag – først ved en gitt dose endring, legger vi merke til at noe skjer. Om formelen gjelder ved plutselig eller langsom død og/eller samlivsbrudd, vet jeg ikke, men det kommer en dag da kjærester slår opp, eller håravfallet ikke lenger lar seg bortforklare eller fortrenge, og da har man har to valg: Bli sprø eller overgi seg til endringen. Ja, eller tupé.

SPALTIST: Hamsteren er død: 'Kven kan svare på kva Julius vil eller er no'

Trivielt

Hvorfor vi reagerer forskjellig på endring, fins det sikkert noen bøker om, men jeg har liten tro på selvhjelpslitteraturen her. Folk som frykter forandring, kjøper ikke selvhjelpsbøker. Når du står nede på Tanum og vurderer pocketutgaven av Spiritual Divorce, er det uansett for sent, terningene er kastet, tror jeg, og det er her vi kommer til den andre typen forandring – den som kommer plutselig og voldsomt og overrumplende.

Men vi takler det også. Vi graver hverandre ut av ruiner etter uker, vi ser mennesker bli sprengt foran øynene våre på en markedsplass eller en togstasjon, vi lar oss okkupere og torturere, men livet går videre, om så på autopilot – for det er ufattelig hva vi tåler, og samtidig merkelig hva vi ikke kan utstå. Jeg kan se barn sulte på Dagsrevyen eller mennesker halshugges på Youtube, men orker bare ikke å høre mine nærmeste spise potetgull mens vi ser Game of Thrones. Kunne vi bare kalibrert den fantastiske hjernen vår til bedre å skille mellom det vesentlige og det trivielle, ville mye vært gjort.

MER BERGGREN: Det fins livsløgner i alle familier. Min slekt etterlater helst ingen spor.

En plan

Livet er vel til syvende og siste en slags TV-serie. Det fins en dramaturgi. Noen har en plan med oss. Tester oss. Hvordan takler jeg endring? Vi må forberede oss på store overraskelser. Følge nøye med i det hverdagslige og trivielle. Jeg har alltid lurt på hvordan det ville være å se avisforsider med nyheten­ om at Gud beviselig fins, eller at det er liv i verdensrommet. Hvem kunne ane at avisstativene sakte, men sikkert skulle forsvinne?