Takk, Trump, for god samvittighet

Hadde de bare ikke vært så ufordragelige», sier en venn mens vi passerer fire tiggere på knappe hundre meter på vei til kafeen. Han ene faste på benken har til og med begynt å bli frekk.

«Ja, så får man de to sangene han med trekkspillet har på repertoaret på hjernen resten av dagen også», sier jeg. Godt fornøyd, jeg har en grunn til å holde stikket i samvittigheten unna når jeg passerer dem.

Sannheten om rumenske tiggere

Så kommer en prest, Marita Bjørke Ådland, og ødelegger hele selvgodheten i forbipassasjen. Hun har delt et VG-innlegg på Facebook som sier «Sannheten om rumenske tiggere». En omfattende ny rapport om tilreisende tiggere slår fast at de lever under ekstrem fattigdom i Romania. Ting er så mye verre hjemme at det å sitte og tigge i tjue minus er bedre.

Informasjonen truer med å sabotere hele treningsprogrammet mitt. Det går ut på å styrke mine kyniske muskler, som igjen hjelper meg til å passere tiggere uten å bry meg, uten å forstyrres av dette irriterende melkesyrefenomenet som heter medlidenhet. Og jeg trenger støtteapparater for å klare det – i form av tanker som «det er bare narko på den gjengen», og troen på at det er bakmenn som styrer det lystige showet av å sitte ute og kose seg i kulda, mens folk fnyser foraktfullt forbi.

«De kontrollerer jo halve narkomarkedet», trøster jeg meg med mens jeg nærmer meg han, den irriterende fyren utenfor Kiwi, som har funnet en ny strategi for å få meg til å stoppe opp ved å si hei på en måte som antyder at vi er gamle venner og tvinger meg til å tenke – til å forholde meg til verden, til spørsmål om rett og galt, ta innover meg at det kan ligge stor lidelse bak dette opptrinnet.

LES OGSÅ: Å miste en god venn betyr samtidig å miste en del av seg selv, skriver Lars Gilberg

«Romfolket bor i store slott»

Så husker jeg på ryktet jeg hørte om en som kjenner en i politiet som mente å kunne bekrefte at de sitter der som undercover narkodealere. En nabo av en tidligere kollega hadde dessuten vært i ­Romania på ferie, og han rapporterte om at romfolket bor i store slott. Jeg går lykkelig forbi, og prøver å skyve bort spørsmålet om hvorvidt femmeren jeg av og til gir den tiggende kan finansiere grevetilværelsen det ryktes at de lever i Romania.

Så går jeg bekymringsløst inn på Facebook-feeden og overfalles av prestens hensynsløse ­statusoppdatering. Det er dårlig gjort. Jeg får dårlig samvittighet.

Jeg gir ikke opp, googler i samvittighetsflukten frem en annen kommentar i Aftenposten, som et par år tilbake hevdet at mye tyder på at romfolk først og fremst er ute etter pensjoner, trygder og lommebøker i det rike Vest-Europa. Mater forakten som føles bedre enn sympatien. Forakten fører ikke til bry. I hvert fall ikke for meg. Og det finnes vel grenser for hva jeg må gjennomgå av tanketerror hver gang jeg passerer en tigger?

Jeg tenker sånn støtt og stadig. Og det gjør sikkert mange – de fleste, tror jeg – uansett hva de sier om nestekjærlighet. Sitter og liker masse ting som forsvarer romfolkets stakkarslighet på Facebook. Og hykler i vei i tankene på gaten.

LES OGSÅ: Er mennesket forberedt på dommens dag og fortapelsens mulighet? Leonard Cohen snur spørsmålet på hodet: Er Gud klar?

Trumps velgere?

Jeg mistenker at det var slik de tenkte i alle stilhet, de velgerne som poppet opp utover valgnatten og sikret den gode samvittigheten, men som aldri verden innrømmet offentlig at de stemte på Trump. Det ville vært sosialt selvmord i visste kretser.

Og så: Trump stiger på tronen som en lysets engel og gir meg svaret jeg vil ha med meg i hverdagen: Jeg kan fortsette å dyrke kynismen, å velge det behagelige alternativet. Han gir meg svaret som lar meg passere. Han gir meg gleden, han gir meg freden. 
Jeg kan til og med fyre for kråkene, for klimaet går ikke til helvete lenger, heller.