Sterri og den barmhjertige samaritan

Askeonsdag publiserte Dagbladet kronikken «Religion er en parasitt», av ­Aksel Braanen Sterri. Kommentaren var et ukvalifisert, summarisk og essensialiserende hagleskudd uten adressat eller referanser. Noen av momentene hans er det likevel verdt å se nærmere på. Et av dem er at god moral ikke kan sikres av religiøs tro. Det har Sterri helt rett i.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på ­religiøs umoral i vår egen protestantiske kristendom. Slaveholdet i USA drepte flere titalls millioner mennesker og forårsaket lidelser som enda ikke er leget. Slaveeierne brukte bibelvers som legitimering. For hundre år siden argumenterte Den norske kirkes menn mot kvinners stemmerett. Sitt undertrykkende menneskesyn hentet biskopene fra bibel og tradisjon.

LES MER: Anmelder Dagbladet-kommentator for religionskritikk

Kritisk vurdering

Hva er det som skaper klima for strukturell umoral i religiøse sammenhenger? Det er to ting som skaper de største problemene i etikken, nemlig lydighet og bokstavtro.

Lydighet blir ofte sett på som en kristelig dyd. ­Lydighet er å legge sin egen vilje inn under en ­annens. Men i bunn og grunn er det ansvarsfraskrivelse å henvise til en guddommelig autoritet når man skal begrunne etikken. Kan man ikke selv gå god for de synspunktene og praksisene man forfekter, må man forlate dem. Skjønnet er feilbarlig, men likevel det beste vi har. Etikk må underlegges samtale og kritisk vurdering.

Lydighet henger ofte sammen med bokstavtro. ­Bibelen er en samling bøker skrevet av mennesker. Men i forsøket på å finne ut hva Gud vil, forveksler folk dem med Gud selv. Livet hadde sikkert vært enklere dersom man kunne slå opp i Bibelen som om den var en lovsamling fra oven. Da hadde man sluppet å vurdere skriftsteder kritisk mot menneske­verdet og Bibelens helhet. ­Akkurat som slavehandlerne og de kvinnefiendtlige ­biskopene gjorde.

LES ALF GJØSUND: «De samme som rødmet av Braanen Sterris religionsangrep, stønnet også av politianmeldelsen til Reiten»

Umoral og maktmisbruk

Jeg er altså enig med Sterri. Religiøse mennesker er ikke bedre moralske aktører enn andre. Faktisk finnes det sider ved vanlig kristendom som legger til rette for umoral og maktmisbruk.

Men hvis Sterri hadde lest Bibelen litt nøyere, ville han sett at dette poenget ikke er noe han selv eller ny-ateistene har kommet på i sin gudløse genialitet. Snarere er det et sentralt poeng for Jesus selv. Jesu kritikk av den religiøse eliten er gjennomgående i Det nye testamente. Liknelsen om den barmhjertige samaritan handler om hvordan god moral nettopp ikke oppstår når religionens menn møter menneskelig lidelse. Prestene går forbi overfalls­offeret. Hjelpen kommer fra uventet hold, fra samaritanen, som tilhørte en uglesett etnisk og religiøs gruppe. Han ser den som lider og handler på det.

Jesus visste det, og vi vet det vel vi også: Synden rammer gudelige og gudløse like hardt. Og: Det gode og sanne kan komme fra helt uventet hold. Her er det altså lærdom for både religiøse og ateister. Vi som er kristne må erkjenne at vi ikke er bedre enn andre, og ateister må erkjenne at dette er en sentral kristen innsikt. På samme måte som kristne har mye å lære av religionskritikk, har ­ateister mye å lære av religion.

LES MER: Reiten trekker anmeldelsen av religionskritikk

Lese Bibelen

Religionskritikken er innbakt i kristendommens fundament. Men det kan man jo ikke vite hvis man ikke tar seg bryet med å lese Bibelen eller sette seg inn i fortolkningshistorien. Jeg trenger ikke å lese en bok om enhjørninger for å vite at de ikke finnes, har Richard Dawkins sagt for å rettferdiggjøre sin mangel på kunnskap om religion.

Det virker som om Sterri følger samme logikk. Ikke rart da at han ikke visste at Jesus kom ham 2000 år i forkjøpet.

Åste Dokka er seniorrådgiver for Bispemøtet i Den norske kirke.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!