Spill for oss, Ole Ivars!

Hva er likheten mellom selvhjelpsbøker og Ole Ivars? Ingen av dem passer spesielt godt til gåselever og champagne, skriver forsker Kristian Bjørkdahl i artikkelen «Selvhjelpslitteratur som tabu».

Artikkelen, som står å lese i et tidligere nummer av Tidsskrift for norsk psykologiforening, plasserer selvhjelpsbøker og danseband i det folkelige kultursegmentet. Som motsetning til den, står elitekulturen: Opera, kunst, Fosse på Nationaltheatrets amfiscene. Dette er selvfølgelig svært forenklet. Men de færreste spiser gåselever mens de hører på dansebandmusikk.

Pinlig

At selvhjelpssjangeren kan inneholde ubehjelpelig pinlige bøker, vet Kristian Bjørkdahl litt om. I hele 2014 leste han én selvhjelpsbok i uka. Resultatet publiserte han på en blogg.

I enkelte miljøer er både selvhjelpsbøker og danseband-
musikk langt utenfor komfortsonen. At selvhjelpslitteraturen var enkel å latterliggjøre, erfarte Bjørkdahl blant annet gjennom sine kolleger, som møtte prosjektet hans med en blanding av 
humor og avstand.

Ikke som de andre

Bjørkdahl opplevde at det for mange heftet
 noe pinlig ved hele sjangeren, noe en helst skulle distansere seg fra. Han forklarte det som en aversjon mot å være en som trenger hjelp. Det viste seg at Bjørkdahls kolleger, som hadde
oppvist et skjevt flir i møtet med leseprosjektet, etter hvert kom med ulike selvhjelpsbøker til ham. Bøkene ble ledsaget av unnskyldninger som «jeg har ikke lest den, altså» eller «den er ikke som de andre».

Aversjon

For helst vil vi – i alle fall noen av oss – ha bøker som «ikke er som de andre». Kanskje er det derfor Svend Brinkmann har gjort så stor lykke både i hjemlandet Danmark og i Norge med anti-selvhjelps-boken Stå imot. Si nei til selvutviklingen. Dansk, og delvis også norsk, presse har tatt den imot med åpne armer. Brinkmann presenterer sju steg for et bedre liv, blant dem: Slutt å kjenne etter! Fokuser på det negative! Les en roman!

Rotfast

På forsiden av den danske utgaven av Brinkmanns bok er det bilde av et tre. I Brinkmanns analyse av samtidskulturen setter han føtter og røtter opp mot hverandre. Føtter står for mobilitet, flyt og foranderlighet. Røtter lar seg ikke umiddelbart flytte på. Uttrykket «å slå rot» handler om å finne sin plass og bli der, mener Brinkmann. Det kan høres gammelmodig ut i våre dager, der det å snu seg rundt og være parat for omstilling er et rimelig krav. Vi slår ikke rot, verken i jobbsammenheng eller privat. I alle fall rekker ikke røttene å vokse særlig dypt før de brytes opp igjen. Sagt med andre ord: Folk er i flyt. Det er normen og kravet. Men det finnes altså en brems.

Brinkmann ber deg stå i ro, innse dine begrensninger og leve godt med dem. Stoppe opp. La ting fare. I stedet for å finne deg selv, avfinn deg med deg selv. Du er ikke alene i verden, og derfor må du oppføre deg som folk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Åpen dør

Da Nationaltheatret satte opp En får værra som en er – en Ole Ivars-musikal, vanket det mye kritikk for at de lot lavkulturen få innpass. Selv satt jeg og undret meg over publikummet jeg så forestillingen sammen med – mange ihuga dansebandfans blant dem, og på meg virket det som at de tok imot forestillingen uten ironisk distanse. Både latter og gråt satt løst.

Skal vi først plassere selvhjelp-lesere og danseband-elskere i samme kategori, går det an å se det slik: Et menneske med en åpen dør inn til hjertet synes kanskje ikke det er så pinlig å be om hjelp når det trengs.

Om Ole Ivars ikke er din greie og du likevel er klar for litt anti-selvutvikling, men for eksempel ikke vet hvilken roman du skal ta fatt på, fortvil ikke. Også dette finnes det selvhjelpsbøker for. Alain de Bottons How Proust can change your life, for eksempel.

Karen Frøsland Nystøyl er anmelder i Vårt Land