Sommerjobben min er å velsigne sjelens videre reise

Maryam Trine Skogen

Teologistudent

Med boka «Gravferdsliturgi» og en nystrøket alba over ­armen reiste jeg ut til et sommertomt kirkekontor. Nå ventet virkeligheten. Jeg tok noen telefoner til prestevenner som har gjort dette i en manns-alder. Delte erfaringer er uvurderlige, men nå måtte jeg gjøre mine egne. Det mest ukjente for meg var gravene. Jeg hadde ingen erfaring med jordpåkastelse og senkning av kiste. Hvordan foregikk egentlig dette? Jeg hadde hørt historier om senkning med tau og jordras der kista går i veggene og blir kilt fast på skrå. Det var skummelt nok å skulle være så nær og deltakende i sorgprosessen til ukjente mennesker om jeg ikke skulle dumme meg ut i tillegg.

Død som levebrød

Men mine bekymringer var helt unødvendige. Det første som møter meg er profesjonelle mennesker som har død og ritualer som sitt levebrød. En erfaren sogneprest, et lokalkjent og erfarent begravelsesbyrå, og alle som jobber i uteteamet. Jeg trodde først at uteteamet var en slags oppsøkende virksomhet for rus og hjemløse, men det viste seg å være en gjeng med kirketjenere, gravere og kirkegårdsarbeidere. De er solbrune, har godt humør og ting på stell. Her trenger ikke en student i sommer-vikariat å bekymre seg for noe. De behandler meg nærmest som en prinsesse! Alt ligger klart, god informasjon og de låser og rydder opp i etterkant. Det føles helt merkelig å gå inn i en presterolle som har så mange praktiske ting tilrettelagt for seg. Jeg trenger heller ikke å senke kiste med tau. Her er moderne senkeapparat og byrået tar seg av alt det praktiske med kisten og blomstene.

Hullet i bakken

Men så var det mine oppgaver da. Jeg som nå er kirkens kropp med stemme, blikk, armer og bein. Det er jeg som leder begravelsen. Min røst som forteller historien om det levde livet. Mine ben som leder an mot hullet i bakken. Mine hender som velsigner. Mitt blikk som vitner om kirkens omsorg og nærvær. Jeg er presten. Jeg er ikke lenger en uferdig student som kan kjenne på utilstrekkelighet og frykt for å ikke være bra nok. For akkurat her og nå er det kirkens tro og tradisjoner som bærer oss alle. Både den som ligger i kista og alle oss som står rundt. Klokkene klemter og ringer en bønn. Vi synger en salme om håp og et liv etter dette. Sortkledde, gråtende og tause mennesker i alle aldre. Et blomsterhav. Og en gravemaskin som venter på å tette igjen hullet når alle har tatt farvel.

Er det jeg sier sant? Hvordan skal jeg snakke om livet etter døden når den avdøde ikke var spesielt religiøs? Min bekymring for å stappe et kors ned i halsen på folk var også ubegrunnet. Det skjønte jeg raskt i samtalene. De kommer til kirken med sine døde fordi de ønsker det. Dette er deres troshjem. Det er tradisjon og trygghet. Det er til Gud man går når livet tar slutt, enten det er i form av personlig tro eller en bygning som alltid har stått der. Gjennom samtalene ble den avdøde levende igjen. Døden var også til stede, men det var livet som dominerte!

Hørt denne? Maryam Trine Skogen har konvertert fra kristendommen til islam og tilbake igjen

Sjelens videre reise

Familien likner hverandre i utseende og vaner. Jeg er smertelig klar over at ikke alle har hatt like gode liv. Og noen liv ble så altfor korte. Det er stor forskjell på brå og uventet død, og det å sovne inn på et sykehjem etter et langt og rikt liv. Jeg som bærer den sorte skjorta med en plastikksnipp i halsen står her i skjæringspunktet mellom liv og død og bærer dem begge på et vis. For jeg blir den personen som vitner om Guds løfter og kjærlighet når de trenger et menneske som forteller dem det, og samtidig er jeg den som bringer det jordiske livet og den kroppslige dødens sorg over til Gud og den andre siden.

Jesus Kristus har åpnet den veien for oss gjennom sin oppstandelse, og min oppgave er å velsigne sjelens videre reise. Jesus Airways boarding og taxing, mens vi venter på take-off. Det er noe av det sterkeste og vakreste jeg har vært med på, selv om knærne skjelver og magen er full av sommerfugler med skarpe 
tenner.

LES MER:

• I Norge dør det færre under korona. Har ført til krise i begravelsesbyrå

• Historisk drive-in-begravelse ved Øymark kirke

• Sønnens båretale til Svein Ellingsen: «Alt ble med ett så stille»

---

Fakta:

---