Sommerjobben min er å velsigne sjelens videre reise
I sommer har jeg blitt kjent med flere døde mennesker. De snakker ikke selv, men deres nære og kjære gjør dem levende for en sommerprest i sin første tjeneste
– Det er noe av det sterkeste og vakreste jeg har vært med på, selv om knærne skjelver og magen er full av sommerfugler med skarpe tenner, skriver Maryam Trine Skogen om å være prest i begravelser.
Erlend Berge
Maryam Trine Skogen
Teologistudent
Med boka «Gravferdsliturgi» og en nystrøket alba over armen reiste jeg ut til et sommertomt kirkekontor. Nå ventet virkeligheten. Jeg tok noen telefoner til prestevenner som har gjort dette i en manns-alder. Delte erfaringer er uvurderlige, men nå måtte jeg gjøre mine egne. Det mest ukjente for meg var gravene. Jeg hadde ingen erfaring med jordpåkastelse og senkning av kiste. Hvordan foregikk egentlig dette? Jeg hadde hørt historier om senkning med tau og jordras der kista går i veggene og blir kilt fast på skrå. Det var skummelt nok å skulle være så nær og deltakende i sorgprosessen til ukjente mennesker om jeg ikke skulle dumme meg ut i tillegg.
Bestill abonnement her
KJØP
