Som om Gud ikke fantes

Vi er voksne nå. Gradvis tok verden hånd om seg selv og menneskene ble i stand til å forstå sammenhenger som før lå skjult i Guds hånd.

Verden er avmystifisert, den ligger åpen foran oss, og se: Vi trenger ingen Gud for å forklare noe som helst.

Dette gjelder ikke bare for naturvitenskap og faktaorienterte kunnskapssystemer. Det gjelder i en stor grad også eksistensielle spørsmål.

Millioner av mennesker lever godt uten en gudstro. Og når de opplever meningsløshet og uro framstår ikke troen på en Gud som relevant.

Sann kristendom

Selv vi som lever med en tro lever på mange måter som om Gud ikke fantes. Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer plukket opp en setning fra Hugo Grotius: «Etsi Deus non daretur».

Det oversettes ofte med «som om Gud ikke fantes.» Det er vår skjebne. Det er også det mulighetsrommet kristendommen har i dag: Vi må erkjenne at vitenskapen, samfunnet og menneskelivet foregår på premisser som ikke er avhengige av noen Gud.

LES OGSÅ: Kjempet for naturen – hadde aldri vært ute i den

Men Bonhoeffer beskriver ikke vår menneskelige autonomi som et problem, men som en gave. Som voksne kan vi oppdage hva sann kristendom er.

Bonhoeffer snur den vestlige idéhistoriens gudsbegrep på hodet, og avskaffer «Gud som moralsk, politisk og naturvitenskapelig arbeidshypotese». Det Gud ber oss om, er å våke med ham i Getsemane.

Personlig forhold til Jesus

I NRKs serie På tro og Are sa en teologistudent til Are Sende Osen: «Det er kanskje vanskelig for deg å forstå at vi kan ha et personlig forhold til Jesus.»

Akkurat det er vanskelig for meg å forstå også.

Bonhoeffer advarte mot en slik bruk av guds­begrepet: «Jeg vil altså frem til at man ikke skal smugle Gud inn på et eller annet hemmelig sted aller ­innerst i menneskesjelen,» sier han.

Ikke bare verden forøvrig, men også våre fromhetsliv foregår ikke primært i Guds nærvær, men i Guds fravær.

Jeg er jeg, Gud er Gud

Å tro at Jesus er en stemme inne i oss kan lett føre til at vi visker ut forskjellen mellom menneske og Gud, mellom det som er mitt og det som ikke er det.

Jesus er ikke samvittigheten min eller noe over-jeg. Jeg er jeg. Gud er Gud.

LES OGSÅ: Skolen lærer bort at religion er utdatert

«Gud lar oss få vite at vi må leve som om vi må klare livet uten Gud. Den Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv! (...) Overfor og med Gud lever vi uten Gud» sier Bonhoeffer videre.

Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende. Så er det vår oppgave å være handlende mennesker.

Teologien stod i veien

For min egen del gjorde selvsagtheten av at ­Jesus bor i hjertet det vanskelig å se meg selv som kristen i tenårene.

Jeg trodde det var meg det var noe galt med. At jeg ikke hadde åpnet hjertet mitt, siden Jesus ikke ville tre inn. Eller at Gud kanskje ikke fantes, siden jeg ikke merket noe nærvær.

Men det var nok ikke tilfelle. Det var teologien, og verken Gud eller mennesket, som stod i veien.

Livet i den gudløse verden er nok

Hva den enkelte gjør for oppbyggelse i sitt lønnkammer, er en personlig sak. For alt jeg vet, kan det være at Gud gjester enkelte mennesker på en spesiell og merkbar måte.

Men det er et problem når denne formen for spiritualitet gjøres til normen for alle og til et underlag for teologien.

LES OGSÅ: Ateisten Kjetil Østli dro til bibelbeltet for å vise fram virkeligheten

Gud trenger ikke gå omveien om det overnaturlige. Er ikke møtet med hvert enkelt lidende menneske en gudsåpenbaring?

Novembersola som stråler gjennom bladløse trekroner er Guds lys over den verden hun gav oss. Den uforstandige ­søker tegn og under.

Livet i denne gudløse verden er under og oppgave nok for oss hverdagsmennesker.

(Alle sitater er fra Dietrich Bonhoeffers Motstand og hengivelse. Brev og opptegnelser fra fengselet. Land og Kirke 1959.)

Åste Dokka er stipendiat ved Det teologiske fakultet.