– Skriv sannheten i sand, ikke stein, sa Bjørn Eidsvåg til VG

Alle kirkesamfunn holder seg med en teologi. Uansett om den er fast eller bevegelig, er det uenigheter i lære som er grunnen til at vi i det hele tatt har ulike kristne kirker. Teologien definerer kirkesamfunnet, ikke bare på papiret, men i etikken fromhets- og gudstjenestelivet. Den som lærer rett, regnes som ortodoks, den som lærer noe annet regnes som kjettersk.

Ingen kristen ortodoksi

Men da Jesus gikk rundt på jorda fantes det ingen ide om en kristen ortodoksi. Jesu forkynnelse er selvsagt teologisk ladet, men menneskene som fulgte ham gjorde det uten Paulus-brev, studiesirkler og bekjennelsesdokumenter. De så ham, hørte ham, trodde ham. Noen slapp det de hadde i hendene etter første møte og forlot livene sine for å følge ham. Det var ikke treenighetslæren eller forsoningsteologi som trakk mennesker til Jesus. Det var hans person og hans ord. Bekjennelsene vi bruker i dag er flere hundre år yngre enn han de handler om.

Ifølge Rosemary Radford Ruether er etableringen av en rett lære, en ortodoksi, et nokså seint steg i utviklinga av åpenbaringsreligionene. Like fullt er det et nødvendig steg. Hvis et trossamfunn skal konsolidere seg og overleve i nye generasjoner, må man definere trosinnholdet, hva som skal gis videre. Jesus går ikke rundt på jorda lenger. Vi ser ham ikke. Så hva er det vi tror på da?

LES OGSÅ: «Mener vi at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis, får vi en uberegnelig Gud»

Hva regnes som innenfor?

De ulike kirkene har håndhevet sin ortodoksi ulikt. Vi kjenner historier om inkvisisjon, forkjetring, ekskommunisering og oppsigelser fra lærestoler. Martin Luther ville ikke trekke tilbake sine ytringer, og ­resultatet ble bannlysning og helt nye kirkesamfunn. I vår kirke fratrådte Helge Hognestad sin stilling som prest etter stor uro knyttet til hans teologiske tenkning.

Når ortodoksien er viktig, er også ortodoksiens grenser viktige. Hva kan regnes som innenfor? Så lenge de ikke håndheves med vold, er grensene ikke i seg selv et problem. Men de må ikke bli til hinder for den teologiske samtalen. Teologisk nytolkning trenger å kunne forhandle med grensene.

Ortodoksien er til for kirkene. Den samler oss med sine grenser. Men ingen må tro at kirkelæren er Sannheten selv. Alle systematiserte trosutsagn er etterpåklokskap, forsøk på å forstå og formulere, sette ord på mysteriet, virkeligheten, åpenbaringen. Læresetninger er i høyeste grad menneskelige, produsert av mennesker og for mennesker.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte domprost Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Har ikke hele sannheten

Derfor kan ingen avkreves en «rett tro» for å regnes blant dem som kommer gjennom nåløyet. Lære er ikke et spørsmål om frelse, men et spørsmål om kirke. Selv om jeg selv synes mitt kirkesamfunn har den klokeste læren, er den klok fordi den gir den beste livsfortolkninga, ikke fordi jeg vet at den er mer sann enn andre måter å tenke på. Skulle jeg ment det, måtte jeg holdt hele sannheten i mine hender. Det gjør jeg ikke.

LES OGSÅ: TRO – ny serie i Vårt Land: Hva er helliggjørelsen?

– Bjørn Eidsvågs kloke ord

Hva er verden, sett i Guds lys? Det kan ikke kristne mennesker la være å reflektere over. Og enda mindre kan kirkene det. Prestene som skal gå opp på prekestolen dag etter dag preker, ikke bare over en bibeltekst. De snakker ut fra et univers av antakelser om hvordan verden henger sammen. Det at vi har prekestoler, prester og tekstrekker å preke over, er i seg selv uttrykk for bestemte virkelighetsforståelser.

«Hver gang en ny sannhet dukker opp, så skriv den i sand. Ikke i stein,» sa Bjørn Eidsvåg til VG nylig. Vi må fortsette å tenke og skrive om sannheten, men gjøre det i sand, i ydmykhet for andre menneskers skrift og Sannheten selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!