Nyheter

Problemet systemet aldri kan løse

Mobbing er en del av vår kultur. Skal vi redusere den, må vi forandre oss.

Hvis du har vært barn, er sjansen stor for at du enten har blitt plaget av, eller vært med på å plage andre barn. I hvert fall har du sett det skje.

Når barn dør unødvendig, er det helt riktig at vi setter alle krefter inn på å finne ut hvordan det kunne skje. Selvsagt bør vi se på og endre systemene våre for håndtering av mobbing.

Det viser saken om Odin, som ikke orket mer i en alder av 13 år.

LES OGSÅ: Journalistprisen til «Historien om Odin»

Mobbing har også åpenbart spilt en rolle i saken der en annen 13-åring døde nyttårsaften, selv om det er alt for tidlig for oss utenforstående å konkludere.

Uansett er dette bare to av en rekke mobbesaker de siste årene som viser en uakseptabel systemsvikt.

Det er åpenbart at vi trenger bedre plassering av offentlig ansvar, og konsekvenser for skoler og skoleledere som ikke tar mobbesaker på alvor.

Det kan være klokt at barneombudet blir klageinstans i stedet for Fylkesmannen.

Ikke et avvik

Men alt dette handler om det systemet som skal trå til når ting allerede har gått riktig galt.

Selv om dette i framtida skulle bli så bra som det er mulig å få det, vil ikke det bety at mobbingen forsvinner fra barneliv rundt i landet.

Rundt 4 prosent av norske skolebarn opplever mobbing på skolen. Legger vi til digital mobbing, er tallene mye høyere.

Enda flere er med på å mobbe.

LES OGSÅ: Her er boka som hjelper deg å snakke med barn om flyktningkrisen

Hva betyr det? Det betyr at mobbing, og aksepten av det, ikke egentlig er avvik.

Mobbing er en del av vår kultur, er et resultat av måten vi organiserer samfunnet vårt, måten vi oppdrar barna våre på, måten vi som foreldre og voksne forholder oss til menneskene rundt oss.

Vi vil det selvsagt ikke, men vi skaper mobbing. Selvsagt må vi ta for oss de enkelte barna som mobber, og forandre deres adferd. Men skal vi redusere mobbingen dramatisk, må vi forandre oss. Det er ikke skolen som skaper mobbing. Det gjør vi, som samfunn.

Vi vet at det som forebygger mobbing, det er å ha venner. Barn som har venner utsettes mindre for mobbing, og hvis de plages av andre, oppleves det som mindre dramatisk enn hvis man er ensom.

Voksne vet bedre

Barn er smarte på sitt vis, men det er en del ting de er dårligere til enn voksne: Konsekvenstenking er en av dem. Små barn klarer heller ikke å sette seg inn i hvordan en situasjon oppleves for andre.

Når de blir større og utvikler empati, forstår de lettere det som er synlig og åpenbart. At noen er ensomme, eller at frykt og redsel kan tas ut som sinne, er vanskeligere å forstå. Sånn skal det også til dels være.

Barn skal få være barn. Men voksne vet bedre.

LES OGSÅ: UNICEF advarer mot å flytte mobberne

Selvsagt skal vi ikke tvinge barn til å være venner med noen de ikke får god kontakt med. Men det betyr ikke at de ikke skal prøve å være sammen med også dem som ikke står øverst på ønske og populær-lista.

Den stilleste jenta som ikke har de kuleste klærne, er kanskje en super lekekamerat, hvis man gir det to-tre ettermiddager i fred og ro. En gutt som litt for ofte er sint eller bråkete, kan være superlojal, hvis han får sjansen til å bli en venn.

Ansvar for andres barn

Enkelte foreldre er fullstendig inkompetente på dette området. De lar barna velge og vrake når de inviterer til bursdag. De fleste av oss er litt bedre. Vi inviterer alle til det vi tenker på som fellesarrangementer.

Men hvor ofte tar vi oss bryet med å invitere den gutten i klassen som folk i sitt stille sinn tenker at er «litt hyperaktiv»? Han vi vet at ikke leker så godt med vårt eget barn alene, så dersom det skal gå bra må du selv sette av tid og være sammen med dem?

LES OGSÅ: Sterke skoleledere stopper mobbing

Tar vi oss bryet med å spørre hvem i klassen som kanskje ikke har så mange og snakke med, og ringe akkurat henne den dagen vi vil ha med en venn på Tusenfryd eller i Dyreparken?

Hvis mange barn ikke får venner, får vi heller ikke bukt med mobbing. Det spiller liten rolle hvor mange programmer vi setter inn, eller hvor store bøter rektorer som svikter må betale.

Skal vi komme noen vei må enkeltvoksne ta et mye større ansvar. Også for andres barn, også når det er barn vi ikke liker spesielt godt. For ikke å snakke om hva vi synes om foreldrene deres.

Dette er en liten pris å betale. Men det må gjøres jevnt og trutt. Også når det ikke passer så godt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter