Politisk kommunikasjon

Michael Ignatieff er en respektert professor ved Harvard University. Han er canadier, og for ti år siden ble han overtalt til å gå inn i politikken. Han ble leder og statsministerkandidat for det liberale partiet i Canada­, Venstres søsterparti, fra 2008 til 2011. Valget i 2011 ble en katastrofe­ for Ignatieff. Han mistet setet sitt i parlamentet, og partiet fikk sitt dårligste valg-resultat noen sinne. Ignatieff forlot politikken og vendte tilbake til sitt akademiske virke i USA.

Strategisk

Det er sikkert mange årsaker til at Ignatieff ikke lyktes. Han har selv nevnt at han ikke ble tatt alvorlig, fordi han hadde tilbrakt store deler av sitt liv utenfor Canada. Men han har også gitt uttrykk for at han ikke behersket den formen for kommunikasjon som preger den politiske debatten eller det han kaller «strategisk kommunikasjon». Med «strategisk kommunikasjon» mener han at politikere ikke bare sier det de mener, men at de ofte sier det de tror at det lønner seg å si. Mens det akademiske idealet er dialog, er politikken­ preget av duell. Dermed er politikere ofte veldig opptatt av å finne ut hva det er lurt å si for å vinne flere velgere.

Men de er ikke bare opptatt av hva de bør si. De er også, i likhet med mange andre, opptatt av hvem de bør være enig og uenig med. «Den største demokratiske dyd er at man kan lytte til hva som blir sagt uavhengig av hvem som sier det», skrev en dansk journalist – men det er det ikke mange som greier­. Derfor vakte­ det oppsikt da Erik Solheim, tidligere statsråd for SV, forleden skrev i Dagens Næringsliv at mye av Europas flyktningedebatt handler om «liksomtiltak» for å vise «handlekraft» på hjemmebane, mens «det viktigste forslaget som kom frem i debatten, ble oversett av nær alle». «Carl I. Hagen, av alle, foreslo at Norge skulle gi et romslig bidrag til å hjelpe syriske flyktninger i Libanon, Tyrkia og Jordan», og «at vi skulle ta pengene utenom utviklingsbudsjettet». Så hvorfor omfavner vi ikke alle en slik opplagt riktig tanke, spør Solheim.

En årsak til at ikke all omfavner en slik tanke er kanskje at vi er mer opptatt av hvem som fremmet tanken enn hvilken tanke som faktisk ble tenkt.

LES OGSÅ: «Venstresiden mistror foreldrenes evne til å oppdra egne barn»

Taushet

Et lignende eksempel skrev Berlingske Tidende om forleden, i forbindelse med at Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti er blitt ny formann 
for Folketinget. Avisen viser til at likestillingsforkjempere alltid har uttrykt enorm begeistring når kvinner har inntatt nye kommandohøyder. Men da Kjærsgaard ble Folketingets første kvinnelige formann, ble hun møtt med rungende taushet.

Også Vårt Land argumenterer strategisk, bl.a. ved å beskylde andre for å gjøre det. Når mine medarbeidere i Civita går inn for å fjerne formuesskatten, skriver avisen at dette er noe de mener bare fordi det lønner seg for våre bidragsytere. Men når vi mener noe som Vårt Land er enig i, hører vi ingen slike beskyldninger.

Alle politikere argumenterer strategisk. Det er ikke feil i seg selv. Men noen går veldig langt og nærmer seg en nesten uærlig form for kommunikasjon. Og metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet­, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man mistenker motiver, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk. Det er ikke lett å høre forskjell for et utrent øre. Derfor er det synd at ikke mer av kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Illusjon

Det er virkelig vanskelig å lytte til hva som blir sagt uten å legge vekt på hvem som sier det. Hvis alle greide det, ville hele samfunnsdebatten endre karakter. Det er illusorisk å tro at politikere skal greie det, men det burde i større grad være et ideal for journalister og forskere. For meg er det også et ideal for Civita – som vi i det minste forsøker å strekke oss etter.

Jonas Gahr Støre har blitt mye kritisert fordi han snakker «tåkete». Men han er også blant de få politikerne som ganske ofte gir sine meningsmotstandere ros. Om det skyldes at han ennå ikke er blitt «ordentlig» politiker, vet jeg ikke. Kanskje har han bare forstått det forfatteren Arthur Koestler forsto: «Frykten for å havne i dårlig selskap er ikke et uttrykk for politisk renhet. Det er et uttrykk for mangel på selvtillit.»