Platons
 advarsel

Livssyn: Joel Halldorf, lærer i historisk teologi ved Teologiska högskolan, Stockholm

«Deres verden raser sammen. Vår er i ferd med å bygges.»

Så treffende – det skal han ha – beskrev Florian Philippot i det franske partiet Front National følelsen etter valgseieren til Donald Trump. Selv vi som ikke deler troen på høyrepopulismens fortreffelighet, frykter at verden, slik vi kjenner den, er i ferd med å gå tapt.

Trump favner de antiliberale verdiene som forener Vestens populister: Fiendskap mot globalisering og innvandring, hets mot minoriteter og flørting med politisk ekstremisme.

Det synes å være deres tid nå.

Manipulerende politikere

En som ikke ville blitt overrasket over denne anti­liberale utviklingen, er filosofen Platon. Han var kritisk til demokrati, fordi han mente at massene altfor lett blir ofre for manipulerende politikere som spiller på deres laveste instinkter. Demokratiet er derfor, advarer han, det første skrittet mot tyranni.

Vi glemmer ofte hvor ungt det demokratiske eksperimentet er. Det har pågått i omlag hundre år, og har havarert fullstendig minst én gang: Da Hitler ble båret fram til den politiske toppen av velgerne.

Under det vestlige demokratiets spede begynnelse tidlig på 1900-tallet, var man bevisste på de risikomomentene Platon pekte på. Svaret til filosofene og statsviterne var at demokratiet ikke bare handlet om å gå til valgurnene med jevne mellomrom. Valget var en del av en demokratisk infrastruktur, med lover, institusjoner, og ikke minst et økosystem som fostret demokratiske medborgere. Økosystemet besto av dannelse, gode offentlige samtaler og folks mulighet til å bli en del av de demokratiske prosessene på grasrotnivå. Demokrati krevde oppdragelse og moralsk karakter, både hos folket og blant lederne.

Demontering

Da vi begynte å ta demokratiet for gitt, neglisjerte vi dette økosystemet. Vi demonterte det, ikke minst i skolen, der humaniora har tapt terreng. Vi har ikke maktet å håndtere de store skiftene, for eksempel den digitale revolusjonen. Den ligger til grunn for utviklingen av alternative medier, som igjen har fragmentert og brutalisert den offentlige samtalen.

Samtidig har politikken mistet forankringen i grasroten og framstår stadig mer som en profesjonell elites yrkesutøvelse.

Når demokratiet blir tatt for gitt, tynnes­ det ut, og de demokratiske dydene blir erstattet av økonomismen, en slags økonomisk fundamentalisme. Trumps anti­liberalisme er et opprør mot dette uttynnede demokratiet. Samtidig var kampanjen hans perfekt tilpasset det samme. For i et slikt system er vi ikke lengre medborgere som deltar i demokratiet, men kunder som velger det mest tiltalende politiske produktet.

Da blir Platons advarsler virkelighet: Den kandidaten som vinner mest effektivt, tiltaler våre laveste instinkter: Frykt og personlig vinning.

En jobb å gjøre

Hva er kirkens oppgave i denne tiden? Som kristne har vi en spesiell mulighet til selvransakelse, siden en rekordhøy andel av USAs hvite, konservative og lavkirkelige kristne støttet Trump.

Demokratiet er ikke frelsende, men ­likevel noe godt – og bedre enn alternativene. Derfor er det kirkenes oppgave å arbeide for demokratiet i dets fulle utstrekning. Vi må bygge opp igjen økosystemet. Vi må engasjere oss i grasrotdemokratiet og arbeide for lokalsamfunnets felles beste. Vi må fostre demokratiske holdninger, og gjennom dette også medborgere som deltar i demokratiet i stedet for å konsumere kandidater.

Det er sant at en verden har rast sammen, men det som Trumps antiliberalisme beseiret, var en uttynnet form for demokrati. Hvilken verden som bygges, er ikke avgjort ennå. De antiliberale har vind i seglene, men kirkene har en oppgave og mulighet til å arbeide for det fulle demokratiets gjenreisning.