Plagget som skremmer folk

Vi dekker ansiktene våre når vi vil beskytte eller skjule oss, og årsakene kan være så varierte som sveising, dentalpleie eller religiøse følelser. Jeg er verken for eller i mot. Jeg undres.

Jeg har venninner som påstår at kledet gir en opplevelse av sterk nærhet til Gud, samtidig som jeg har sett politikere gå i fistel over fravær av lovforbud. Helt ærlig, jeg klarer ikke å relatere til noen av ytterpunktene i denne debatten. For meg er det en grunnleggende menneskerett å få lov til å være som man er og uttrykke sin identitet, også med klær. Kanskje er det uvanlig, men ikke farlig.

LES OGSÅ: Nytt burkabråk i Frp-regi

Flyttet utenlands

I Norge favoriserer vi prinsipielle debatter, og føler oss kanskje litt tryggere når vi kan regulere det vi føler ubehag ved.

En god venninne av meg fikk ikke fullføre sin høyere utdanning med ansiktskledet på. Samtidig som jeg følte misnøye med forbudet, var jeg også irritert på henne. Kan det være så viktig å dekke ansiktet? Holder det ikke med sjalet? Forstår du ikke at du skremmer folk? Er en handling god når konsekvensene ikke er gode for flertallet? Eller anser hun det som et påbud, og føler seg forpliktet til å adlyde Guds formaninger, til tross for konsekvensene?

Hvor langt er hun villig til å gå for å opprettholde plikten i så fall? Daglig trakassering, episoder med vold og et generelt surt klima gjorde at hun flyttet til et land der plagget var mer vanlig.

Spørsmålet jeg ikke turte å stille henne var om hun var blitt radikalisert, og om endringen skyltes sympati med grupperinger som var villige til å bruke vold. Det kunne ha kostet meg et vennskap. Isteden mistet jeg henne ved å forbli taus.

LES OGSÅ: Nå kan du skrive nikab på norsk

LES OGSÅ: Klart for nikabforbud i skolen

På baksiden

Alle har argumenter som må lyttes til, og vi trenger ansvarlige ledere med tunga rett i munnen. Frykt må tas på alvor, like mye som religiøse følelser. Men det viktigste av alt er tross alt å se mennesket. Trenger vi nødvendigvis flere forbud når vi misliker noe?

Min erfaring er at vi blir mindre redde når vi kan se hvem som befinner seg på baksiden. I mitt tidligere arbeid i Kriminalomsorgen hospiterte jeg en periode på Ila fengsel og forvaringsanstalt. I en uke spilte jeg kort, stekte vafler og snakket med pedofile og voldtektsdømte.

Ja, det var ubehagelig, jeg var spent da jeg låste meg inn i avdelingen. Men etter noen timer innså jeg at også disse gutta er mennesker. Deres eksistens som mennesker er mer enn noen onde handlinger, men handlingene var allikevel så onde at de måtte straffes hardt for dem. Målet er rehabilitering.

LES OGSÅ: «Jeg er ikke av dem som tror at kirken er døende»

«Se, en julenisse!

I et forsøk på å forstå mennesket bak ansiktskledet kjøpte jeg en hvit, brun og sort variant. Innehaveren av Hijabhus fortalte meg at han ikke hadde solgt et eneste ansiktsklede på mange måneder: «Når de slutter å debattere i media om forbud kjøper ingen dem. Og de unge som gikk med det tar den av igjen».

Jeg prøvde først med det hvite. Tenkte at det kanskje ser mildere ut, det assosieres med verken bankranere eller kriminelle fanatikere i Midt-Østen.

Responsen var overveldende. Det var ikke ett eneste menneske på gata som ikke så på meg. Jeg gikk om bord på bussen, som var full av passasjer. «Pappa, se en julenisse!», ropte en liten gutt på rundt fire år. «Nei, det er ikke det», svarte faren. «Er han en robot da? Se, en robot!» ropte gutten frydefullt. «Nei, det er ikke det», svarte faren, «det er en hun». «Er det en hund?», spurte gutten overrasket. «Nei, det er sånt man bruker i andre land. Akkurat som vi har bunad.»

LES OGSÅ: Dette mener Sylvi Listhaug om å forby nikab

«Åja», svarte gutten og kikker ut av vinduet igjen. Og så var den kulturkræsjen over. Jeg lo så godt på innsiden av kledet at jeg må løfte opp for litt ekstra luft, og tenkte at flere burde hatt en pappa som sier det som det er. Det er helt ufarlig.

Følg oss på Facebook og Twitter!