På kronglete stier

Det hersker en nervøs stemning i Den norske kirke. Mer enn godt er står på spill. Sturla Stålsett, frontfigur for «Åpen folke-
kirke» og Egil Morland, en av lederne i «Levende folkekirke» kom ikke nærmere hverandre da de møttes til debatt under Olavsfestdagene i forrige uke.

Den tiden er forbi. De vil ikke lage kompromisser om de homofiles­ plass i kirken. Nå er det enten eller. Om vel seks uker vil kirkevalget avgjøre om Den norske kirke kommer til å vie homofile eller ikke.

LES OGSÅ: Sokneprest mener vigselsretten er ødeleggende for kirken

Gi og ta

Kompromisser hører­ ikke hjemme i prinsippenes verden. Det er klarhet og konsekvens som gjelder. Det er praktikerne, de som frykter splittelse­, som ligger våken om natten for å finne løsninger som sterke interessegrupper­ kan leve med, som lager kompromisser.

Kompromisser handler om å gi og ta, om å snekre sammen løsninger som begge parter er rimelig misfornøyd med. Kompromisser kan se fæle ut på papiret, de kan slaktes eller latterliggjøres. Men ofte fungerer de på et vis, i alle fall en tid.

Bare forbønn

Biskop Per Arne Dahl forsøker å bevege seg på kompromissets kronglete stier så lenge det er mulig. I sommer giftet Hanne Marie Pedersen-Eriksen seg med en annen kvinne. Hun vil bli prest og har henvendt seg til tunsbergbispen for å bli ordinert. Dahl er imot at kirken skal vie likekjønnede, men er positiv til at homofile kan komme til kirken for få forbønn. Nå sier han også ja til å ordinere Pedersen-Eriksen til prestetjeneste.

Per Arne Dahl, en mann som er vel kjent med hyllest, får nå kritikk så ørene flagrer fra alle kanter. Han blir beskyldt for å være inkonsekvent, lite prinsipiell og utydelig. Slik blir det når man søker kompromisser. Ingen heiser flagget for kompromisser med åpenbare svakheter. Det konsekvente er å si ja eller nei.

I praksis kommer mange til å følge Per Arne Dahl utydelige linje i ulike varianter framover. Mye kan være inkonsekvent, sett gjennom prinsipielle briller. Likevel kan det fungere i praksis.

Det hjelper lite at Kirkemøtet mener dette spørsmålet ikke er kirkesplittende. Det er det vitterlig, for de som ikke kan leve med nødvendige kompromisser, eller med at kirken ombestemmer seg i et spørsmål de mener er sentralt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Melde seg ut

Alternativet til kompromisset er å melde seg ut. Misjonssambandet står klart med et nytt kirkesamfunn og i årene framover vil det dukke opp flere alternativer til menighetene i Den norske kirke. Flere steder fungerer dessuten frimenigheter et godt stykke på vei som en lokal folkekirke.

Kompromisser er ikke mer riktig­ eller høyverdig enn å melde­ seg ut og inn i en ny sammenheng­. Det dårligste alternativet­ er å bli værende, men fortsette kampen som om det ikke er fattet en avgjørelse. Det er bråk og evige omkamper som ødelegger organisasjoner. For eksempel bør prester som fordømmer sin egen biskop som en vranglærer, finne seg noe annet­ å gjøre.

LES OGSÅ: Dahl: – Homodebatten er åpent sår i kirken

Maktkamp

Det er flere saker der mye står på spill for Den norske kirke. Det pågår en maktkamp om hvordan kirken skal organiseres og hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for hvem. Kirkemøtet har vedtatt at alle ansatte­ skal ha felles arbeids
giver. Prestene svarer med å nekte­ å bli ansatt i fellesrådene. De aksepterer kun å gå fra staten til bispedømmet.

Biskopene kjemper for ikke å bli satt på sidelinjen i kirkestrukturen. De vil ikke være vanlige sjefer slik de var før rådsstrukturen ble rullet ut, men de vil heller ikke være rådgivere uten nevneverdig beslutningsmyndighet.

Fellesrådene kjemper for å beholde­ den makten de har skaffet­ seg på bekostning av menighetsrådene­.

Det eneste som er sikkert er 
at Den norske kirke ikke kommer­ til å gå styrket ut av de brottsjøene­ de er kastet inn i. Men om Den norske kirke svekkes og andre kirkesamfunn vokser, er ikke det nødvendigvis et tap 
for kristen tro og kultur samlet sett.