Meninger

Offerlammene

Religionene er ikke like. Tekstene lever gjennom ritualer som er internalisert i vår egen tro og 
i våre holdninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I november besøkte jeg utstillingen «Obedience» på det jødiske museet i Berlin. Den var laget av kunstnerparet Peter Greenaway og Saskia Boddeke og handlet om vold og religion. Utgangspunktet var Bibelens og Koranens fortelling om Abrahams ofring på Moria berg. Utstillingen rystet meg dypt.

Rystelsen satt fremdeles i kroppen to dager senere, da massakren i Paris gjorde teatret Bataclan om til et slaktehus. For meg smeltet utstillingen i Berlin og inntrykkene fra Bataclan sammen til en felles erindring. I begge tilfeller handlet det om viljen til blodig slakt, legitimert ved Guds vilje.

LES OGSÅ: «De visste at dette livets forråtnelse ikke var alt framtida hadde å tilby»

Dekket av blod

I et rom utenfor utstillingen gikk barna mine inn i en fotoboks der de ble filmet. Etterpå ble de eksponert på en skjerm. Jeg så foruroliget på da de intetanende poserte smilende, med en stemme som sa «I am Isac». Andre besøkende kunne si «I am Ismael». Den som skulle ofres i Guds navn kunne vært hvem som helst, det kunne vært mitt barn.

Da jeg skulle inn i utstillingen, gikk jeg først feil. Jeg gikk derfor uforberedt inn i det siste rommet i stedet for det første. Den ene, enorme, langveggen var dekket av blod, og av tre rader med stiliserte hvite lam på vei mot slakt. På den andre langveggen, flashet det bilder fra dagens virkelige verden – av barnesoldater, av IS’ henrettelsesvideoer, av palestinske barn. På kortveggen hang det hundrevis av ­sabler og kniver.

Følelsen av å tre inn i religionenes absolutt mørkeste avkrok fikk ubehaget til å velte frem. Abraham, troens far, var villig til å skjære over strupen på sin egen sønn for å være lydig mot Gud. Daglig foregår blodig vold i Guds navn. Kvalm gikk jeg ut og startet fra begynnelsen. Utstillingen spurte hvordan vi, Abrahams barn, forvalter denne arven? Den viste hvordan de ulike­ religionene gir helt forskjellige svar.

LES OGSÅ: «Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden?»

En mørk arv

Det første rommet viste ættetavlen etter Abraham. Gjennom sønnen Isak er det 42 slektsledd til Jesus. Gjennom sønnen Ismael regnes ætten til Muhammed. Jødiske tradisjoner regner naturlig nok også Abraham som stamfar.

Ættetavlene gjør Abraham til langt mer enn et abstrakt religiøst prinsipp. Han blir Jesu stamfar av kjøtt og blod, og vi ansvarliggjøres som hans troende arvtakere. Vi er vant til at begrepet skal gi positive assosiasjoner: Vi er alle søsken og barn av samme far. Arven, slik den ble fremstilt i Berlin, var imidlertid mye mørkere.

I Koranen, Sure 37, er fortellingen litt annerledes enn i den jødiske og kristne versjonen. Abraham får beskjed i en drøm om at han skal ofre sin etterlengtede sønn. Han spør sønnen om hva han synes, og sønnen svarer med lydig offervillighet: «Min far, gjør det som du er pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Gud vil.»

I følge tradisjonene ber sønnen om at Abraham må drepe ham raskt, og ikke se ham inn i øynene, i så fall kunne det jo tenkes at han ville komme til å få faren til å ombestemme seg.

LES OGSÅ: «Gjør det noe om maskinene blir smartere enn oss?»

Gud griper inn

I Koranen, som i Bibelen, griper Gud inn når Abraham har vist sin lydighet: «Da de hadde underkastet seg påbudet, og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte vi Gud til ham: 'Abraham! Du har rettet deg etter drømmesynet! Slik lønner vi dem som handler vel. Dette var visselig en klar prøvelse.' Og Vi Gud løste ham ut ved et opphøyet offer.»

Etter noen rom som førte oss inn i konkrete scener i fortellingen, gikk vi inn i tre rom som viste hvordan fortellingen blir praktisert i dag gjennom religiøse ritualer. I rommet for islam, hvor fortellingen kalles «slaktingen», møtte vi Hajj, pilegrimsferden til Mekka. En viktig del av denne tradisjonen er å minnes Abrahams lydige underkastelse på stedet Mina, som identifiseres med Moria berg. Her slaktes også et dyr for å minnes hvordan Gud erstattet menneskeofferet med et dyreoffer.

EIVOR OFTESTAD: «Friheten til å velge bort et barn fører til ufrihet»

Offervilje

I neste rom, det jødiske, kom vi inn i nyttårsfesten, Rosh ha-Shanah. Det blåses i bukkehorn på denne festen, for å minnes hvordan bukken sparte Isaks liv. Samtidig minner det om at man når som helst skal være forberedt på å følge Isaks eksempel, nemlig å være villig til å ofre sitt liv for Guds skyld. Moria berg er tempelhøyden i Jerusalem. Siden korstogenes forfølgelser av jøder, og siden Holocaust, har fortellingen fungert som en modell for jødenes selvforståelse som offer.

Fra den jødiske aktualisering gikk vi inn i den kristne. I den kristne tradisjonen er offerstedet Moria flyttet til Golgata. Dette rommet i utstillingen var helt dekket av krusifikser. Tolkningen er barnelærdom, men allikevel: Å gå fra de brutale scenene i Abrahamfortellingen og inn i fortellingen om Jesu død og oppstandelse, hadde en slående effekt. Veden som Isak måtte bære til brennofferet ble korstreet som Jesus selv bar til Golgata. Bukken som måtte ofres ble Jesus.

Offermotivet ble videreført i neste rom, hvor et bundet lam, i maleriet av den barokke kunstneren Francisco de Zurbaran, lyste mot meg i et ellers helt svart rom. Foran bildet sto en bedeskammel.

EIVOR OFTESTAD: «Ingen provoserer mer enn dem som sier nei til sex»

Knelte

Jeg knelte ned. Da jeg så nærmere på bildet, så jeg at lammet pustet. Maleriet var en videoinstallasjon og lammet var levende. Bildet hadde langt sterkere effekt enn noen blodfattige oblater. I de kristne ritualer fullføres Abrahams offer i nattverden – og i påskehøytiden. Høytiden handler imidlertid ikke om Abrahams lydighet. Den handler om Jesus, som gir sitt liv som løsepenge, offerlam, for alle. Her står ikke fortellingen om Abraham og Isak igjen som et lydighetsideal. Den forløses i en helt ny mening.

For meg sa utstillingen i Berlin klart hvordan den kristne fortolkningen har noe fundamentalt annerledes enn de andre tradisjonene. Det er brutalt, men det er fullbrakt. Det er ikke mitt eller ditt barn, men barnet i krybben som skal dø på korset.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger