Nyheter

Ode til et 
glemt land

Nøytrale Moresnet var en stat som ville heve seg over nasjonale forskjeller. 
I dag er det ingenting igjen som minner om dette.

Hørt om Nøytrale Moresnet­? Antagelig ikke. Dette er et av de mange landene som ikke lenger eksisterer.

Men i motsetning til Østerrike-Ungarn, Tsjekkoslovakia eller Jugoslavia, husker nesten ingen Moresnet.

Kanskje vi burde gjøre det?

I over et århundre var dette et av de minste landene i Europa, helt frem til det forsvant med de store grenseendringene i kjølvannet av første verdenskrig.

Du kan besøke det som en gang var det vesle landet fremdeles. Men det er ikke så lett å finne klare minner i det som i dag bare er en del av Belgia.

Antagelig­ er de fleste som er innom dette området­ i dag ikke engang klar over at de er i et tidligere land.

Helt i nord, like ved der Tyskland­, Belgia og Nederland møtes, står en liten markør. Og like sør for minilandets sørgrense er det et mindre museum der man har samlet forskjellige ting fra det som en gang var en egen liten nasjon: Kart, postkort, mynter­, frimerker, bilder og flagg.

Nå er det bare museums-
gjenstander.

Lilleputtnasjon

Helt fullstendig­ uavhengig var Nøytrale­ Moresnet aldri – akkurat­ som Norge heller ikke var det mellom­ 1814 og 1905.

Landet oppsto i 1816 på grunn av uenigheter om hvor grensene mellom Preussen og Nederland skulle gå, ikke minst på grunn av en sinkgruve i Moresnet. Siden partene ikke ble enige, gjorde de i stedet Moresnet til et nøytralt, lite stykke land.

En liten­ lilleputtnasjon på tre kvadratkilometer­ med opprinnelig bare knappe to hundre innbyggere.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Grensene­ rundt endret seg etter­ hvert: Belgia ble selvstendig i 1830 og Preussen en del av keiserriket­ Tyskland i 1871, men Moresnet­ forble uendret som en egen enhet.

Lignende små mininasjoner­ har eksistert flere steder i Europa­ fordi de større naboene var uenige­ om hvor grensene skulle­ gå.

Mellom Italia og det nye kongeriket­ av serbere, kroatere­ og slovener eksisterte­ fristaten Fiume (i dag byen Rijeka­) som en selvstendig liten enhet fra 1920 til 1924.

Mellom Polen og Tyskland var fristaten Danzig (dagens Gdansk) en nesten­ uavhengig fristat i hele mellomkrigstiden.

Like før første verdenskrig skylte over ministaten, var den – som første og hittil eneste land i verden – i ferd med å innføre esperanto som offisielt språk

Trieste med omegn hadde en lignende status på grensen mellom­ Italia og Jugoslavia fra 1947 og frem til 1954, da de to større nabolandene­ delte ministaten mellom seg.

Litt sør for Moresnet var Preussen­ og Luxembourg heller­ ikke helt enige om hvor grensen­ skulle gå, så de opprettet­ en tynn, liten stripe seg imellom­ i 1816, et kondominium­ som verken­ var noen av de to statene­, men samtidig begge deler­.

Dette­ området som ble laget­ av bare noen få øyer og broer­ i grenseelvene­ mellom dem, hadde­ ingen­ innbyggere, men eksisterer fremdeles, i dag som et fellesområde mellom Tyskland og Luxembourg.

Internasjonal modell

Ikke tysk, ikke nederlandsk, ikke prøyssisk, ikke belgisk. De få innbyggerne i lille Moresnet var klar over sin spesielle situasjon, og de tok imot mange innvandrere fra nabolandene.

På noen få tiår var de litt over to hundre innbyggerne blitt til et par tusen.

Både opprinnelige og tilflyttede innbyggere så landet sitt som et eksempel på hvordan ulike folkeslag­ kunne leve fredelig side om side.

Like før første verdenskrig skylte over ministaten, var den – som første og hittil eneste land i verden – i ferd med å innføre esperanto som offisielt språk. Esperanto­, det logisk konstruerte internasjonale språket som kan brukes av alle uten at det gir 
noen fordel av å kunne snakke­ sitt eget språk, ble sett av innbyggerne i Moresnet som 
perfekt for dem.

Her er det ingenting som viser tilbake til hva det en gang var.

De ville være en nasjon hevet over nasjonal-
staten. De ønsket å bli helt og holdent­ selvstendige under 
navnet Amikejo, som betyr vennskap på esperanto.

Vi snakker stadig om internasjonalisering­ og behovet­ for å kunne se forbi våre etniske­ og nasjonale forskjeller­. Nøytrale­ Moresnet var et vellykket­ eksempel­ på hvordan dette gikk an i over hundre år.

Men hvordan Moresnet ble borte med at Europa­-kartet­ ble mer nasjonalistisk­ oppdelt enn noen gang før, viser hvordan historien­ gjerne kan gjøre en ironisk 
vri.

Ingenting igjen

Det som en gang var et forsøk på en statsmodell som hevet seg over nasjonale­ følelser, er i dag blitt et eksempel på hvordan et land kan forsvinne nesten fullstendig om ingen lenger bryr seg. Det som en gang var hovedsete for Europas minste fungerende statsadministrasjon, er i dag rådhuset i byen Kelmis.

Men her er det ingenting som viser tilbake til hva det en gang var. Det er heller ingenting annet i Moresnets gamle hovedstad som minner om at dette en gang var sentrum i et eget land.

Selv den kombinerte nips- og suvenirbutikken har ikke annet enn postkort og suvenirer fra dagens belgiske småby.

Nøytrale Moresnet er glemt. Selve stedet, bygningene og gatene­ i hovedstaden er der fremdeles. Ellers er det skog og jorder som det alltid har vært. Ikke mye er forandret siden landet ble bare enda en belgisk utkant­ i 1920.

Men selve troen på Moresnet er borte. Det oppsto ingen moresnesk frigjørings- bevegelse. Snart var det ingen som forsøkte å videreføre den moresneske identiteten.

Idealene om internasjonalisme og vennskap på tvers av folkeslagene er i dag like vanskelige å få øye på her som hvilket som helst annet­ sted.

Men mens Europa igjen er hevet­ ut i en strøm av voldsomme forandringer, er det kanskje­ grunn til å huske det glemte landet­ som forsøkte å finne en annen vei: Nøytrale Moresnet.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter