Nevroser 
og nåde

Jeg har et velutvikla talent for katastrofetanker.

Hver flytur er en orgie i skrekkslagne tolkninger av lyder, lukter og bevegelser i flyskroget. Kroppslige forandringer og uregelmessigheter blir stadig tatt som tegn på de lumskeste sykdommer.

Hvis noen av mine nærmeste kommer forsinka til en avtale, er veien kort til å se for seg den grusomme ulykken forsinkelsen nødvendigvis må skyldes.

Talent for katastrofetanker

En av de mange fordelene ved å bli en godt voksen dame, er ­evnen til å humre vennlig av hangen til krisemaksimering. For livet har lært meg at det som regel går bra.

Og om det ikke går bra, vil nok elva finne nye veier likevel, med Guds hjelp.

Men en annen av fordelene ved å bli en godt voksen dame, er å se at talentet for katastrofetanker også fører med seg noe som jeg aldri ville vært foruten: Å ikke ta livet for gitt.

LES OGSÅ: Vårt Lands kritikere har plukket ut de beste bøkene fra 2015

Jeg kan riktignok ofte misunne dem som står midt oppi en krise og sier med stoisk ro: «Å, det ordner seg nok!»

De har nok et mer sindig liv enn mange av oss som jevnlig opplever at nervene trenger seg vei gjennom huden.

Når som helst

Men likevel, vi engstelige har noe de ikke har. Få er lykkeligere enn meg når flyet atter en gang står trygt på bakken.

Gleden når det viser seg den kroppslige uregelmessigheten bare var en bagatell, får meg til å betrakte livet med nyforelska blikk.

Og kjærligheten til de nærmeste får seg enda en boost når jeg har vært redd for at jeg aldri ville se dem mer.

«Jeg tror at vi har glemt at det eneste vi har å sette vår lit til, er Guds nåde»

For voksne damer som meg veit nemlig så altfor godt at det hver eneste dag er mennesker som opplever at katastrofen slår til: Et fly styrter, en terrorhandling utføres, dødelige diagnoser blir formidla til lamslåtte pasienter, og noen får vite at deres kjære aldri mer kommer hjem igjen, fordi det verst tenkelige har skjedd.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Dette, og mye annet, kan ramme hver eneste en av oss, når som helst. Hver eneste dag katastrofen ikke skjer, hvert sekund der livet holder stand mot døden, er en uendelig nåde.

Noe som er større

Katastrofetanker er undervurdert. Jeg tror at de kan være et viktig korrektiv til vår kollektive hybris.

I en tid da vi som menneskehet tror at vi er i stand til å kontrollere tilværelsen gjennom kløktig planlegging og tilstrekkelig med forholdsregler, kan de velsigna nervene minne oss om at vi trenger noe som er større enn oss sjøl.

Jeg tror at vi har glemt at det eneste vi har å sette vår lit til, er Guds nåde.

For noen få år siden foretok jeg et studium av nyere norske liturgiske bønner. Det førte til boka Når dere ber som jeg utga i 2013 sammen med Sylfest Lomheim.

En velvillig coach

Noe av det som ble påfallende gjennom studiet, var at det virka som om vi ikke trengte Gud mer i særlig grad, annet enn som en velvillig coach som gjorde oss oppmerksomme på hvor vi skulle sette inn kreftene våre for å opprettholde vår egen eksistens.

Bønnene besto i stor grad av formuleringer som «gi oss styrke og mot til å respektere alle menneskers likeverd», «hjelp oss til å se vårt ansvar der mennesker har mistet grunnlaget for sin eksistens» og «la oss møte det sårbare hos hverandre med forståelse og raushet».

«Det kristne menneskesynet har aldri vært produktivt»

Formuleringene viste seg i ­liten grad å inneholde bønner om hjelp til det som mennesket ikke var i stand til å gjøre sjøl.

Dette er en dramatisk endring fra det klassiske, kristne bønnemønsteret. I tidligere tider ba kristne Gud om å handle fordi de sto ved grensen for hva de kunne makte.

Bare Guds omsorg

I den eldste kristne forbønnen vi kjenner, gjengitt i 1. Klemens brev fra år 96, ba menigheten: «Vi ber deg, Herre, om å bli vår hjelper og beskytter. Frels dem av oss som er i trengsler. Helbred de syke, gjør de hungrige mette, reis opp de falne, oppreis de svake, trøst de motløse».

LES MIN TRO MED SØRINE GOTFREDSEN: «Nåde» er et kraftig ord

På lignende måter har den kristne kirke bedt til alle tider. Bønnen har vært et uttrykk for at vi ikke har annet enn Guds omsorg og nåde å sette vår lit til. I vår egen tid stoler vi på våre egne krefter. Vi ber ikke Gud om stort annet enn enkelte råd om hvordan vi bør handle for at livet skal opprettholdes.

Et mottakende menneske

Menneskesynet som kommer til uttrykk i disse bønnene, begynner å likne mer og mer på et produktivt menneskesyn: Vi er det vi presterer og produserer.

Men det kristne menneskesynet har aldri vært produktivt.

«Vi får vårt menneskeverd gjennom å være skapt i Guds bilde, ikke gjennom det vi lykkes med»

Det kristne menneskesynet er «mottakende», som teologen Ådne Njå formulerer det. Det innebærer at menneskets største og viktigste kall er å ta imot alt det Gud vil gi oss gjennom sin nåde.

Hører vi hvor radikalt det er? Ordet «nåde» er brukt så ofte i den kristne retorikken at vi forventer at den er sjølforklarende. Men det er noe vi trolig aldri vil trenge til bunns i.

Avmaktens aksept

Like fullt handler livet, fra begynnelse til slutt, om å ta i mot. Vi får livet, ikke fordi det er noe vi har kjempa oss til, men fordi Gud vil gi oss det.

Vi får frelsen i dåpen, og vi får troen, som Gud vil skape i den døpte.

Vi får nådemidlene; ordet og sakramentene, dåp og nattverd. Vi mottar tilgivelsen og velsignelsen. Vi får vårt menneskeverd gjennom å være skapt i Guds bilde, ikke gjennom det vi lykkes med.

Når vår time kommer, dør vi i troen på Guds løfte om dom og evig liv.

Nevrosenes velsignelse innebærer å få lov til å akseptere vår avmakt. Da er det en nåde å få overgi seg til han som har all makt i himmel og på jord.

Til og med ved turbulens over Nordsjøen.

Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar.