Nådeløs rettferdighet

På bussholdeplassen står jeg og hutrer, venter på bussen som skal frakte meg til søndagsgudstjenesten i Grønland kirke. Når jeg ser bussen nærme seg kommer jeg på at jeg bør sjekke om sporveisbilletten er gyldig. Jeg sjekker. Den gikk ut for to dager siden. Jeg trykker på knappen «forny billetten» i appen. Det går ikke gjennom, noe er galt med betalingsinformasjonen. Jeg kommer på at kortet som står registrert er kortet jeg ble frastjålet på byen, og derfor sperret.

Billettløs

Bussen svinger inn på holdeplassen, dørene slår opp og jeg har ikke sjans til å rekke å registrere ny kortinformasjon og kjøpe ny billett før bussavgang.

«Æsj, jeg endrer betalingsinformasjonen etterpå, ikke tale om at jeg står og fryser helt til neste buss om ti minutter», tenker jeg og går billettløs på bussen.

«La meg ikke komme i fristelse,» ber jeg sammen med Grønland kyrkjelyd denne søndagen. Dessverre følger både bønn og kirkebudskapet med meg ut i dagen. For på vei hjem igjen blir jeg satt på prøve av den Jan Hanvold-ske sorten.

Atter går jeg på bussen uten billett. Denne gangen av ren dovenskap. Jeg orker ikke å fylle inn alt som må fylles inn av kortnummer og datoer. Dessuten har jeg lite strøm igjen på mobilen, og det skader vel ingen om jeg sniker en gang, jeg som ellers så rettskaffent kjøper billett.

Like før siste stopp så reiser en fyr seg opp overfor meg og forkynner straffens budskap: «Billettkontroll!»

Jeg viser frem billetten som gikk ut for to dager siden. Med et lite håp om nåde viser jeg ham også historikken over tidligere billetter – den som tydelig vitner at jeg er samvittighetsfull månedskortkunde. Men nei, det er for sent, sier han og lurer på om jeg vil sone straffen på stedet – betale boten her og nå – eller ta en dyrere bot med hjem.

LES OGSÅ: Over 2.000 Soul Children inntar hovedstaden denne helgen. Få med deg konsertene live her!

Kunne tenkt som Hanvold

Mens jeg fomler etter lommeboka, prøver to ungdommer å løpe av sted fra kollegaen lenger bak. Det blir et lite basketak så kontrolløren ber meg vente og går for å komme kollegaen til unnsetning. I det samme stopper bussen på mitt stoppested. Dørene slår opp, jeg står like ved. Jeg kan stikke av på tre steg. Eller bli og punge ut for, så å måtte sitte på lengre enn jeg skulle og gå tilbake i høstkulde og blest.

Jeg kunne tatt det som et tegn, gjort som Hanvold, som hevder Herren grep inn da han ble stoppet for råkjøring. Herren skal ha satt i gang noe som lignet på en brann et sted like ved, påkalt oppmerksomheten til politiet, slik at han slapp unna. Med førerkortet i behold og alltingen. Mens brannvesenet kom tutende tråkket Hanvold klampen i bånn, og freste av sted fra straffen som kunne kostet ham lappen. Senere forkynte han mirakelet for Visjon Norge-familien: «Gud reddet sertifikatet mitt"

Så blir jeg selv etter kort tid tilbudt en sådan sjanse: «Gud satte i gang en slåsskamp for at jeg skulle få slippe bot», kunne jeg tenkt, og trippet ut dørene i god tro på at jeg bare hadde gjort Guds gode vilje. Spist av forbuden frukt, i visshet om at Gud tok hensyn til meg, fremfor alle andre.

Dessverre for både lommebok og samvittighet, hadde jeg ikke vært på møte hos Visjon Norge, men på gudstjeneste hos en prest som prekte om rettferdighet og ærlighet, fremfor selvdyrkelse og kjærlighet til penger.

Neste dag leser jeg Vårt Lands nyhet om at fortapelsen avskaffes i kirken. Det er godt å vite at jeg ikke skal til helvete, men tilbringe evigheten i selskap med guden til Jan Hanvold.