Nyheter

Muslimer eller medmennesker?

Norske kristne tenker forskjellig om politisk ideologi. Men menneskesynet bør være felles.

Onsdager ser Espen Ottosen Merete Thomassen, Nils August Andresen og Emil Erstad nærmere på våre ståsted og holdninger. Denne uken skriver informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen.

Jeg mener ikke at det er enkelt «å skille mellom tro og politikk». Tvert imot lar jeg meg iblant provosere når noen presenterer skillet som vanntett.

For litt over et år siden slo Hadia Tajik fast at «religion og politikk skal holdes adskilt» (Aftenposten 1/8 2015). Mye av det hun skrev var fornuftig. Like fullt syntes jeg at hun gjorde skillet for ukomplisert. Verdier og etikk har sammenheng med troen og livssynet vårt. Ingen har et slags livssynsnøytralt utgangspunkt.

Like fullt er det forskjell på tro og politikk. Som informasjonsleder i en misjonsorganisasjon bør jeg avstå fra generell politisk synsing. I vår organisasjon stemmer folk på ulike partier og har ulike politiske vurderinger. Det bør jeg ta høyde for når jeg mener noe. Men å finne nøyaktige grenser når temaet er flyktninger, asylsøkere og innvandrere, er ikke enkelt.

Det gamle Israel

Jo da, mye kan sies om hvordan kristne – både enkeltpersoner og menigheter – bør forholde seg til fattige, til flyktninger og til innvandrere. Det vrimler av bibeltekster som oppfordrer oss til å vise godhet mot sårbare mennesker. «Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham» (3 Mos 19,33).

Like fullt er det betydelig avstand fra slike tekster til spesifikk politikk. For det første skal vi ikke ha som utgangspunkt at dagens Norge skal kopiere lover fra det gamle Israel. For det andre er det forskjell på et lands politikk overfor flyktninger og asylsøkere og på enkeltpersoners forhold til de samme gruppene. Enkeltmennesker kan vende det andre kinnet til, men en stat kan ikke møte ondskap med overbærenhet.

LES OGSÅ: Presteleder vil ikke advare prester mot nettdebatt

Spørsmål om skjønn

Det er helt greit at kristne vil ha en annen asylpolitikk enn regjeringen fører. Men det er viktig å tenke over hvilke argumenter som springer ut av kristen etikk – og som dermed bør forplikte alle, uavhengig av politisk farge – og hva som er knyttet til et spesifikt politisk ståsted.

Jeg tror for eksempel det er vanskelig å gi en slags bibelsk argumentasjon for at Norge bør ha åpnere grenser enn våre naboland. Så lenge alle er imot fri innvandring, og Norge bare kan ta imot enn en brøkdel av verdens flyktninger, blir det et spørsmål om skjønn hvor grensen settes.

De ulike konklusjonene avhenger dessuten ofte av et ideologisk utgangspunkt. På venstresiden – og i sentrum – starter mange med viktigheten av solidaritet og nestekjærlighet. Da blir en liberal asylpolitikk gjerne konklusjonen. De som tenker politisk konservativt vektlegger mer viktigheten av integrering og kulturell stabilitet.

LES OGSÅ: Kirkerådet ber prester droppe nettdebatt

Lukke hjertet

En del liberalister mener gjerne at staten først og fremst skal beskytte sine borgere. Staten ikke skal bedrive nestekjærlighet, men sørge for rettssikkerhet og rettferdighet. Kristne liberalister er ofte opptatt av at vi skal vise kjærlighet mot fattige og undertrykte – men de tenker at dette ansvaret er gitt til enkeltpersoner og organisasjoner. Mange norske kristne opplever nok en slik politisk ideologi som svært fremmed.

Uansett bør kristne ha et felles menneskesyn. Selv om det ikke alltid er opplagt hvordan vi best kan bidra og prioritere – og hva som er statens oppgave – bør vi ikke opptre slik at vi sår tvil om menneskeverdet til de som lider. Det høres logisk ut at norske millioner rekker lenger i «nærområdene» enn i Norge, men retorikken om at vi må hjelpe folk «der de er» er problematisk hvis ordene bare fungerer som argument for å ha lukkede grenser.

Også påstanden om at en liberal asylpolitikk er det samme som å «import av muslimer» er kritikkverdig. Vi kan diskuteres hva som er en god og ansvarlig asylpolitikk, men mennesker på flukt er først og fremst medmennesker – ikke representanter for en religion. Jesus lærer oss i lignelsen om den barmhjertige samaritan at vår barmhjertighet ikke skal begrenses av religiøse og etniske skillelinjer.

LES OGSÅ: Ole Paus: – Jesusbarnet må ikke bli juletidens tabu

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter