Madeleinekake-erfaringen

Tiden løper fra meg, sier vi når hverdagen er hektisk og timeplanen truende tettpakket. Men når en er deprimert eller sliter med angst kjennes det som om tiden går veldig langsomt. Det kan forstås som tidsforstyrrelser. Tid handler om følelser.

Den tyske tidsforskeren Marc Wittman snakket nylig om dette­ på konferansen Celebrating Time i København. Forskeren beskriver­ hvordan vi opplever tid på forskjellige måter. Han har studert­ oppfatninger av hvor raskt tiden går og hvor lenge­ noe varer (tidsintervaller) og konkluderer med at deprimerte og mennesker med angst er fanget i ett langt nå.

Avstand

Denne forskjellen i menneskers opplevelse av tid kan skape en avstand vi ikke alltid er bevisst.Å «oversette» hvordan det føles for en som lever i den vonde,langsomme tiden, til en som haster av gårde, er ikke enkelt. I den vonde langsom-
heten dveler en gjerne ved negative­ tolkninger, ofte feiltolkninger, som en ikke får sjekket ut. Den andre er allerede langt av gårde i nye opplevelser som har lagt seg oppå det øyeblikket som var.

Religionspsykologen Owe Wikstrøm har gjort seg til talsmann for den langsomme tiden i boken Leve langsomheten, men da er det den gode langsomheten og den dvelende samtalen han vil vi skal etterstrebe. Den kan føre til genuin livslyst uten at det dype alvoret utelates.

Noen ganger trenger vi å bli bevisst oss selv i forhold til tiden­ som «løp». Da kan det hende vi kjenner på anger og sorg over ulevd liv, at vi ikke var oss bevisst­ de dagene som kom og gikk. Plutselig var en viktig tidsperiode­ over – barna ble for eksempel voksne, og en skulle gjerne ha vært mer til stede.

Påminnelsen om livets forgjengelighet skulle ha nådd inn bak våre pansre mot denne ubehagelige sannhet for oss alle, at «tiden er ute» og vi en dag skal dø. Vi strever med å forsone oss med oss selv, det som ble og det som ikke ble.

I Marcel Proust gigantiske verk På sporet av den tapte tid, får vi noe av tiden tilbake – i en fortelling der duften og smaken av madeleinekaker gir overraskende erindringer. Det er ikke taps- og traumehukommelsen Proust skildrer, men lykkeopplevelsen. Det er dette som er mysteriet­ med tid og følelser – vi kan både gjenoppleve og føle noe nytt på samme tid.

LES OGSÅ: Made in: Hemmelig – disse kleskjedene nekter å offentliggjøre fabrikklister

Huske eller erfare?

Vi kan også aktivere hukommelsen når vi kommer på samme sted som i fjor. Tiden kommer tilbake til oss, de vi var sammen med da. Er vi heldige blir det også et møte med oss selv: Hvem var jeg da, i forhold til de andre? Hvem er jeg nå?

Vi kan fortelle hverandre historier og dele minner. Men, som Daniel Kahneman spør i bestselgeren Thinking fast and slow: Hva er viktigst, «the remembering self» eller «the experiencing self»? Det vi husker, eller det vi erfarer nå?

Det er ikke enten eller, men hvordan vi forholder oss til det vi husker og er i det vi husker. Det er også hvordan vi erfarer og opplever oss selv og andre her og nå. Forholdet til oss selv er der, enten vi vil eller ikke. Det er et forhold som må leves. Uansett hvor mye vi prøver kan vi ikke slå opp med oss selv. Men vi kan desertere fra ansvaret for vårt liv, overlate det til andre, eller bare la oss være drevet, av indre og ytre krefter – ikke sjelden uten å ta bevisste grep, uten aktivt å velge.

Dag Hammarskjöld skrev i sin dagbok Veimerker nettopp om utfordringen det er ikke å desertere fra vårt eget liv. Det krever et indre arbeid. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi gjør det – men også om vi tar oss tid til møtet med oss selv. I dette forholdet kan vi ikke sette inn en vikar.

På plass i oss selv?

I denne mangelen av en vikar kan vi gi styringen av livene våre til religiøse­ autoriteter, eller flykte inn i avhengig relasjon til andre­. Vi kan bli offer for emosjonelle­ besettelser­, medikamenter eller­ rus.

Jeg har møtt mange religiøse pasienter som søker å finne eller gjenfinne seg selv: Fra lukkede trosmiljøer men også fra de såkalt «vanlige» kristne miljøer. Det er et paradoks i mange sammenhenger at man i miljøer som tilbyr veien til sannheten, i praksis kan bli usann om seg selv.

Jeg-et trenger seg selv, også for å møte den andre, og kanskje også for å møte Gud. Jeg-et trenger et språk som er nært seg selv, ikke innlærte formuleringer og automatiserte svar. Derfor trenger vi tid til selvforholdet, til å være på plass i oss selv.

LES OGSÅ: 46 av 100 på maktlisten har sin utdanning fra Menighetsfakultetet

Thriller

Forskeren Marc Wittman sier det at selve fremtidsperspektivet har kollapset for deprimerte personer med angst. I angsten kan nåtiden bli til en endeløs apokalyptisk thriller-lik opplevelse.

I dag har vi en depresjons-
epidemi (den nest største årsaken­ til fravær fra arbeidslivet). Inkluderer vi angstlidelser, omfattes­ snart de fleste av oss, om trenden fortsetter. Vi trenger å erobre den gode, langsomme tiden­, som ikke er nummen. «Det er vår personlige­, opplevde tid, vi savner», skriver den svenske forfatteren Bodil Jönsson. Hun forteller at følelsen av tid er blitt sterkere, dypere og mer personlig med alderen:

«Den handlar om vad det har betytt för mig att ha levt i alla dessa 69 år, om vad jag känner inför just denna dagen, inför den just nu pågående stunden och inför den som strax kommer».

Kanskje skal vi ikke fortvile­ helt, men la oss inspirere av Marcel Proust og gi oss selv og hverandre tid til lengre tanker, og dvelende samtaler. Og kanskje­ spore opp en kake-erfaring?

LES OGSÅ: Hvor er politikerne som tar religionspolitikken på alvor?

Følg oss på Facebook og Twitter!