Lykken og de 
arrete hverdager

Livet til forfatteren Jakob Arvola er ikke spektakulært. Kontoen er som vanlig tom før lønning. Men han har litt mat igjen i fryseboksen, vann i krana og strøm i veggen. Ingen katastrofer lurer. Han driver ikke rundt på en overfylt båt på Det indiske hav, og holder heller ikke et dødssykt barn i armene i et helvete av en flyktningleir.

Teksten Jeg er voksen, og jeg er ikke lykkelig, der Arvola beskriver sitt eget liv med nøkterne ord, er blitt lest og delt utallige ganger på sosiale medier de siste ukene. Han er ikke lykkelig. Men han er fornøyd. Og mer er det ikke å forlange, skriver han. Likevel gleder han seg over at syrinene igjen har begynt å blomstre.

Overlevelse

Takk og amen til Jakob Arvola! Og takk og amen til alle andre som har sagt og skrevet mye innsiktsfull om våre oppskrudde forventninger om et lykkelig liv. Å påpeke dette er for så vidt å slå inn åpne dører, for Arvola er ikke den første som har sagt noe om det. Men det kan knapt sies ofte nok, for vi innhentes stadig vekk av urealistiske forestillinger om hva livet skal være.

Desto større blir skamfølelsen hos mange over at lykke og harmoni ikke er normaltilstanden, men unntaket, som det faktisk er for de aller fleste mennesker, uansett hva slags livsforhold de lever under.

Følg oss på Facebook og Twitter!

For altfor mange på denne kloden dreier livet seg om å overleve fra dag til dag. For flesteparten av oss, uansett hvilken del av verden vi lever i, dreier det seg om å få hode og hale på hverdagen; få det til å gå rundt, rekke alt som skal rekkes, gjøre sitt beste og være parat til å takle det uforutsette.

For mange dreier det seg om å takle kroniske sykdommer, både psykiske og fysiske, fylle dagene med mening hvis en står utenfor arbeidslivet, «stå han av», «kjøre spettet hardt inn under arrete hverdager og vippe dem opp», som Kolbjørn Falkeid skriver i diktet «Privat huskeregel».

LES OGSÅ: Brutto nasjonal lykke

Drømmen om lykke

Det er interessant at motkulturen mot lykketyranniet ikke har oppstått i Den norske kirke, men blant andre samfunnsdebattanter. Både Jakob Arvola, Per Fugelli og Ole Jakob Madsen er eksempler på aktører som prøver å realitetsorientere oss nordmenn om at livet ikke er en jevn strøm av velvære. Kirken har i liten grad greid å identifisere problemet. Tvert imot dreier mye av den 
nyere forkynnelsen og liturgien seg om «drømmen om det gode liv», som det ble formulert i en nyere liturgisk bønn jeg kom over for en stund siden.

Vi lutheranere har ingen sterk tradisjon for askese. Kan dette være noe av grunnen til at vi kommer så til kort i lykketyranniet? At vi ikke har formulert verdien av å avstå fra behovstilfredsstillelse?

Vi har en sterk kallsetikk. Den går ut på at det å stå i sitt kall og sin stand, og gjøre de daglige oppgaver, er å være Guds medskaper. Kallsetikken er absolutt ikke materialistisk. Den er nøktern; «gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning». Men derfra til å holde askesen fram som et ideal, er det lang vei.

Askese

I forrige uke skrev den katolske teologen Eivor Oftestad i denne spalta om askese som livsholdning. Her påpekte hun at askese ofte oppfattes som en provokasjon i et samfunn som verdsetter umiddelbar tilfredsstillelse. Mange forbinder askese med sølibatet. Men askese dreier seg om noe dypere enn å avstå fra sex. Oftestad skriver at munkedrakten gir et signal om at mennesket har «et større mål enn blott å følge sine drifter og maksimere sin egen lykkefølelse».

Om askesen bare skal dreie seg om å avstå fra «de timelige gleder for å oppnå de evige goder», er et annet spørsmål. Jeg tror at askesen kan frigjøre oss fra lykkeidealene som ødelegger så mye for oss i hverdagen. Om ikke askesen leves ut i sin fulle form, kan en asketisk oppmerksomhet føre til at vi ser livet på en annen måte. Den kan frigjøre oss fra jaget etter et vanvittig ideal om harmoni og velbefinnende.

Guds nærvær

Våre forgjengere forsto kanskje mer av dette enn vestlige lutheranere i dag. Den tyske augustinermunken Thomas A. Kempis levde fra 1380 til 1471. Han skrev et enormt innflytelsesrikt skrift, «De Imitatione Christi». Han er opptatt av den friheten som oppstår når mennesker avstår fra sin streben etter jordisk lykke, men setter sin lit til Gud.

Boka finnes i flere norske oversettelser, men den vakreste oversettelsen ble gjort av Bernt Støylen i 1964, «Um Kristi etterfylgjing». Gjennom hele skriftet gjentar Thomas gang etter gang, på ulike måter, dette ene: At den jordiske lykken er en utro skikkelse. Lykken falmer og mennesker svikter. Alt skal vi en gang miste, sier Thomas. Gi derfor like godt avkall på det, og søk det vi aldri skal miste: Jesu kjærlighet.

Thomas advarer mot å søke seg sjøl: «Søkjer du di trøyst eller vinning hjå andre, vil du tidt lida tap. Men so sant du søkjer Jesus i alle ting, vil du finna Jesus alle stader. Dersom du derimot søkjer deg sjølv, skal du òg finna deg sjølv, men til di eigi øydeleggjing».

Kan også vi lutheranere være en motkultur mot lykketyranniet? Ja, det kan vi. Vi kan igjen løfte fram vår kristne arv som ikke har lovet oss lykke i dette livet. Til gjengjeld er vi lovet Guds nærvær gjennom de arrete hverdagene. Til gjengjeld er det også gitt oss et større mål enn umiddelbar lykkefølelse.

Kanskje vi da også kan kjenne gleden ved det ordinære livet. Blant annet når syrinene blomstrer i juni.