«Kunstig konflikt om Snåsamannen»

Hvem er skyld i Claudius’ død? Det finnes det to svar på: Hamlet og Shakespeare. Den første forklaringen er «horisontal», den leter innenfor et lukket, kausalt system (teaterstykkets rammer). Den andre er «vertikal»; den peker videre, forbi innbindingen. Bortenfor rammeverket.

LES MIN TRO-INTERVJU MED SNÅSAMANNEN: Klokketro

Kjærlighetserklæring

Begge forklaringer er selvfølgelig like riktige. Det er ingen motsetning dem imellom.

Slik det heller ikke er noen konflikt mellom ­evolusjonslæren og skapelsen. Den første viser til en «horisontal», vitenskapelig forklaring på livets begynnelse. Den andre er en «vertikal», eksistensiell fremstilling av det samme.

Eller som Thomas Aquinas (1225-1274) skriver: Skapelsen må forstås som en kontinuerlig kjærlighetshandling. Den ultimate acte gratuit. Den er ikke et plutselig pang for et gitt antall år siden. Den er her og nå. Underveis.

Hvilket kan få en til å reflektere over hvor mange hodepiner og logiske krumspring kreasjonisten Andreas Årikstad og hans venner kunne spart seg for. Om de bare hadde vært åndsnærværende nok til å sette seg inn i litt elementær teologi fra 1200-tallet.

Tilfellet Joralf Gjerstad

Og mon tro om ikke den påståtte konflikten i tilfellet Joralf Gjerstad er like kunstig?

Noen ser etter «horisontale» forklaringsmodeller og kaller Gjerstads metode «en skjønn forening av placeboeffekt, samtaleterapi og sjelesorg» (Britt Sørensen, Bergens Tidende). Regissør Margreth Olin benytter seg av tilsvarende (semi-sekulært) vokabular når hun kaller det et «møte med godhet» og presiserer at det «ikke er en film om noe overnaturlig».

Andre igjen påkaller «vertikale» språkfigurer av typen «mirakel», «helbredelse», «varme hender» og så videre. Folk har altså ulike måter å ordlegge seg på; de støtter seg på ulike talemåter. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er uenige, eller at posisjonene er uforenlige, bare at de snakker på forskjellig frekvens – og mot ulik blåne.

Margreth Olins opplevelse

Overført snakker Sørensen og Olin om hvordan Hamlet trakk sverdet og tvang Claudius til å drikke av sitt eget giftbeger. Mens andre, som Gjerstad selv, peker i retning teaterscenens byggmester. At ingenting ville skjedd uten hans forsyn.

Noen ser en skog, andre grantrær og fire furuer. De er ikke nødvendigvis uenige, men de opererer­ med forskjellige horisonter og språkstrategier. Noen sier «placebo», andre sier «den gode kraften». Og det ene utelukker ikke det andre.

Av samme grunn bygger kravet om å teste Snåsa­mannen på en gedigen misforståelse. Hva skulle man liksom testet ham for? «Overnaturlige evner»?

LES OGSÅ: – Alle kan gjøre det Snåsamannen gjør

Meningsløs ambisjon

Vel, lykke til. Å påvise det paranormale er en helt meningsløs ambisjon. En iboende selvmotsigelse som spenner beina under seg selv. Idet du påviser noe, er det per definisjon ikke paranormalt – men konstatert empiri. Konklusjonen dikteres av forutsetningen (her: vilkårene for «påvise»).

En hypotetisk test av Gjerstad ville derfor ikke avstedkommet noe som helst – annet enn å ­bekrefte av naturlovene består og at naturkreftene går sin gang.

På samme måte som den hypotetiske draps­etterforskeren i «Claudius-saken» aldri kunne gått til pågripelse av en bakenforliggende forfatter­, hvis eksistens naturligvis befinner seg hinsides kriminal­betjentens metodikk og synsrand.

Håvard Nyhus er skribent og kommentator.