Kropps-skepsisen

Denne sommeren har vært preget av kropp. Da tenker jeg ikke først og fremst på de faste, brune og ihjeldiskuterte kroppene­ som er Instagram-materiale langs norske strender.

Vårt Land har skrevet om «en langsom revolusjon i norsk kristendom – kroppsvekkelsen». Troen har blitt mer kroppslig og sanselig. Sommerens Oase-taler, Surpresa Sithole, har blitt heftig diskutert etter at det ble kjent at han skal ha bedt for åtte døde mennesker som er vekket til live. Kropp er et hett tema og ofte vanskelig å snakke om. Hvorfor er det slik?

De fleste av oss har til en viss grad en ambivalens i forhold til egen kropp. Psykiater Finn Skårde­rud beskriver dette­ på elegant vis i Aftenposten: «Norm­ene for den ideelle kroppen er blitt trangere på noen tiår. (…) Kroppene beleires av nye normer: flate mager, harde muskler, lange treningsøkter, enduro, lite underhudsfett, PT, karbon­sykler, mager kost, blekete tenner og ­nypåfunne estetiske idealer som thigh gap og bikini bridge,» skriver Finn Skårderud i Aften­posten.

LES OGSÅ: Derfor rykker misjonsledelsen ut og tar avstand igjen

Syndig kropp

Kropp har vist seg å være et trøblete tema i ­religiøse miljøer og ofte forbundet med noe forbudt og syndig. Vi skal ikke mange år tilbake før det var synd dersom jentene brukte sminke eller gikk med bukser. Hadde gutter langt hår eller hull i øret, kunne man være sikker på at de var influert av verdslig tanke­gang. For ikke å snakke om tatoveringer.

Da jeg vokste opp, ble ten­åringsjentene i visse kristne­ ­miljøer oppfordret til å ha tykke,­ høyhalsede gensere for ikke å «lede guttene til fall». Dans og drama i gudstjenesten var overhodet ikke stuerent. Det var ­bevegelser som ikke hørte hjemme­ i kirken.

Det kan virke som om vi har en innbygd skepsis til det fysiske. Vi har lett for å nedvurdere det kroppslige og opphøye det rasjonelle eller det åndelige. Kroppen er noe vi som best vi kan må leve med her på jorden.

LES MIN TRO-INTERVJU: Han har reddet om lag 150.000 mennesker fra drukningsdøden

Ordet

I vestlig protestantisme­ har Ordet vært det opphøyde. «Det puritanske bedehuset er uttrykk for det som kristenfolket oppfatter som det vesentlige, nemlig Ordet, forkynnelsen og den enkeltes tro», uttalte kirkeforsker Olaf Aagedal nylig. Også i karismatiske miljøer har forkynnelsen og det personlige, kognitive valget om å tro vært sentralt.

Det kroppslige har blitt nedvurdert som noe som må underlegges det åndelige og styres av rasjonelle valg i samsvar med kunnskap. Generelt har vestlig tankegang og filosofi etter Kant og Descartes vært gjennomsyret av oppfatningen av at vi tenker, gjør våre valg og handler der-etter. Den fysiske kroppen henger med på slep.

Kommuniserer

«Kroppen vår er ikke bare et instrument for sinnet vårt, men den er måten vi kommuniserer med verden på», skrev filosofen og psykologi­professoren Maurice Merleau-Ponty, også kalt kroppens filosof, for 100 år siden. Han mener at vår forståelse av verden er grunnet i vår kropps forståelse av sine omgivelser og sin situasjon.

Filosofiprofessor Mark Johnson skriver i boken The meaning of the body: Aestetichs of human understanding at det vi kaller kropp og sinn ikke er to ulike ting vi kan dele opp i en slags dualisme.

«I stedet handler det om ulike­ aspekter av én organisk prosess slik at mening, tanke og språk vokser ut av den estetiske ­dimensjonen av den kroppslige aktiviteten.»

LES OGSÅ: Nå er det ut med innpakning

Dualisme

Enkelt fortalt: kropp og tanke henger mye mer sammen enn vi tidligere har trodd.

«Selv om de fleste mennesker aldri tenker nøye over det, så ­lever de livet og handler ­etter et sett med motsetninger som ­deler sinnet fra kroppen, fornuft fra emosjoner og tanker fra føl-
elser.»

Johnson mener at dua-
lismen mellom kropp og sinn 
har så dype røtter i våre ­filosofiske og religiøse tradisjoner, hvordan vi oppfatter verden og i språket vårt, at det kan virke som om det er et ufravikelig faktum.

«Vi hevder at det finnes et ‘høyere’ selv (den rasjonelle ­delen) som må kontrollere vårt ‘lavere’ selv (kropp og følelser). Vi antar at hver og en av oss har en indre kjerne (et «ekte selv») som transcenderer vårt kroppslige, situerte selv. Vi kjøper konseptet at det å tenke er en ren, konseptuell, utenfor-kroppen-aktivitet,­ selv om vi forstår at det ikke 
skjer noe tenkning uten en 
hjerne.»

At Gud ble menneske i kjøtt og blod, inkarnasjonen, er helt sentralt i kristen tro. Ordet ble menneske, står det i Johannes 1,14. Det skulle bety at vi tror også med kroppen, ikke bare med hodet. Guds store fortelling må forstås ikke bare med hodet, men også med kroppen.

Derfor er ikke formen på kristne praksiser uten betydning, hevder teologen James K. A. Smith. Han mener protestanter har en innebygd allergi mot repetisjon i gudstjeneste og kristen praksis.

Liturgi

«Samtidig som vi ikke har noe problem med å se verdien av­ repetisjon i nesten alle andre deler av livet, i alt fra det å studere musikk eller idrett eller­ kunst. Vi ser verdien i det å 
repetere dersom vi skal lære oss skalaer på pianoet eller lære oss å treffe en golfball, men vi blir mistenksomme dersom vi skal repetere en handling i den ukentlige gudstjenesten eller i det kristne hverdagslivet.»

Smith mener dette henger sammen med at vår protestantiske arv assosierer repetisjon med døde ritualer. Faste ritualer mistenkes for å forsøke å skåre­ ­poeng hos Gud og sånn sett være en slags åndelig uærlighet. ­Liturgi blir sett på som noe gammelt og utdatert. Vi jakter heller noe nytt og unikt.

Hele mennesket

Men dersom det er slik at vi lærer og formes gjennom kroppen og det fysiske,­ trenger vi kanskje å omfavne 
de samme praksisene igjen og igjen.

Betyr det at vi skal legge fornuften og tanken på hylla? ­Bibelen lærer oss at «Du skal ­elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt».

Vi trenger en holistisk kristen tro som omfavner hele mennesket. Både hjerte og sinn, både ­intellekt og følelser. Vi trenger det faste og det frie, det gjen­takende og det nye.

Følg oss på Facebook og Twitter!