av Jostein Ørum, forfatter og prest i Grimstad
Ved kanten av en tom grav befinner det seg to kvinner og noen vakter (og kanskje egentlig alle mennesker til alle tider). Men det er ikke slik at alle som opplever det samme vurderer det likt i ettertid. To mennesker kan se det samme, men fortelle to helt ulike historier etterpå. De kan erfare det samme, men la det bli til to helt ulike opplevelser.
En tom grav
To kvinner, som begge heter Maria, kommer søndag morgen til en grav. Deres venn ble lagt i den på fredag kveld. Nå er den tom. Men ikke bare er den tom: Jorden rister, steinen flytter seg fra åpningen, og en skikkelse kommer til syne. De kaller det en engel. Og det ligger ingen kropp i graven.
Men de to kvinnene er ikke de eneste vitnene. Det er også noen vakter tilstede. «Vaktene skalv av redsel,» skriver Matteus, «de ble liggende som døde.»
Hvorvidt Jesus har stått opp vil alltid ligge innenfor troens område, men det finnes noen kjensgjerninger: Vi kan vite nesten helt sikkert at Jesus levde og døde, at graven han ble lagt i var tom en søndag morgen, at noen påsto å ha sett ham oppstått, og at disse ble forandret så mye at de forandret verden. Så langt kan vi komme.
Les mer: Er det bare sønnen som lider i påskens drama, spør Erling Rimehaug.
Overbevisning
Men bevis forandrer ikke verden. Overbevisning gjør det. For hva slags bevis kan egentlig sette et hjerte i brann?
Vaktene, de som sto aller nærmest oppstandelsen, som øyenvitner fremfor noen, lot seg ikke bevege. Allerede få timer etterpå lot de seg bestikke til å si at de sovnet på vakt, og at noen kom om natten og stjal den døde kroppen. Så mye er et bevis verdt.
De to mariaene, derimot, løp redde og glade og overbeviste fra graven for å fortelle at Jesus lever. Og det er først da, først etter at de ved kanten av den tomme graven har trodd at døden er beseiret, at de får møte Jesus, levende og oppstått. Først da. De ser ikke før de tror.
LES MER: Beretningen om «en fatal misforståelse». Om påske, og lys fra en åpen avgrunn.
Tenk om
Vi står ved kanten av en tom grav og innser at oppstandelsen kommer vi ikke utenom. Den er selve nøkkelen i den kristne tro. Uten oppstandelsen er det lite igjen å leve på – og i alle fall ikke noe å dø på. Og tenk om fortellingen om oppstandelsen ikke er sann. Vi lurer på det i blant.
Men tenk om den er sann: Da bærer vi livet i oss. Da dør vi til liv. Da vet vi at Gud finnes. Da vet vi at livets lidelse og smerte og ensomhet ikke er det siste. Da har vi en mening som ikke blir ødelagt av døden. Da finnes ingen grav som kan holde vår kropp nede. Da kan vi rope ut med troende til alle tider:
Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!