Jeg savner fraværet av Gud

Geir Hellemo

Tidligere rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO

Vi er såre fortrolige med tanken om at Gud er å finne i lidelsen. Ikke minst har det vært et kjernepunkt i luthersk teologi. Luther er klinkende klar når han sier at «Gud lar seg ikke finne annet enn i lidelsene og i korset». Han er ikke alene om å tenke i slike baner. I alle trossamfunn kretser mye av tenkningen omkring hvorledes det er mulig å holde Gud og lidelse sammen.

Gud i lidelsen

Jeg har ikke noe ønske om å utfordre denne måten å tenke på. Likevel tror jeg at det kan være nyttig å gå noen ekstra runder omkring våre tanker omkring Gud og det lidende mennesket. Problemet er nemlig at alt er blitt så fortrolig, så selvfølgelig i våre kristelige hoder, at det er i ferd med å miste sin kraft. Jeg har den dypeste respekt for dem som sier at det har vært til stor hjelp å vite at Gud var der når livet var som verst. Gudstroen har båret mange gjennom utålelige lidelser. Likevel har jeg aldri falt til ro med dette svaret. Når noen har sagt til meg at Gud er lidelsen, har jeg alltid spurt: Ja, og hva så? Hvordan kan disse ordene bli troverdige? Påvirkes lidelsen i det hele tatt av Guds nærvær i den? Og til sist: På hvilken måte kan gudsnærværet i lidelsen gi håp og trøst?

LES OGSÅ: Jeg mistet troen etter Utøya

Gud hvisker ikke Jesus i øret: «Husk at jeg er her og støtter deg!»

Jeg tror det glipper for meg fordi jeg fornemmer at svarene på en måte kommer i forkant av spørsmålene. Vi har likesom tilgang på fasiten før vi har begynt å bryne oss på selve livet. Derfor må jeg tilbake. Jeg må finne fram til begynnelsen. Det innebærer at jeg er blitt opptatt av rekkefølgen, at tingene får komme i rett rekkefølge.

Nok en gang går jeg tilbake til lidelsesfortellingen. Den er den mest troverdige fortellingen jeg kjenner til omkring livets bakside. Der er det ikke slik at Gud hele tiden hvisker Jesus i øret: «Husk at jeg er her og støtter deg!» I den fortellingen finner vi ingen Gud overhodet. I stedet møter vi et menneske som blir mer og mer forlatt. Det handler om et Judaskyss, Peter og hanegalet, soldatene som spotter, presteskapet som forkaster og vennene som sovner. Det siste Jesus ber om, er å slippe unna.

Jeg synes heller ikke han er noe særlig stridende i møtet med den forestående lidelsen. Overfor Pilatus, som kunne ha satt ham fri, velger han å tie stille. Om alle anklagene som rettes mot ham, heter det: «Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette, og landshøvdingen var svært forundret». Og mens han henger der på korset, time etter time etter time, da er han i grunnen bare omgitt av, ikke lys, men et altomfattende mørke. Pluss et jordskjelv. For i bibelfortellingen er det naturen som først oppdager at noe stort er på ferde, ikke menneskene.

Gud er i etterfortellingen

Det er denne delen av lidelsesfortellingen som jeg savner i våre teologiske svar. Jeg savner selve grunnfortellingen om Jesu ensomhet og forlatthet. Jeg savner fraværet av Gud. For jeg tror det er nettopp i fraværet at gjenkjennelsen er størst for dem som lider. De utmagrede barna i Jemen og de dødssyke koronasmittede på de italienske intensivavdelingene ser antakelig ikke mer til Gud enn det Jesus gjorde på korset.

Nå vet vi at lidelsesfortellingen i evangeliene har en etterfortelling. Og det er etterfortellingen som skaper kristendom. Men den er ikke selvinnlysende, og den deles ikke av alle. Likevel tror jeg det nettopp er etterfortellingen som gjør det mulig å si at Gud var i den forutgående lidelsen. Det er i alle fall slik en har tenkt i ettertid, uten noen gang å komme endelig til rette med hvordan dette nærværet i Jesus var å forstå. På et vis har en aldri kommet i mål.

LES OGSÅ: Geir Hellemo svarer Torvald som mistet troen etter Utøya: «Gud er i grunnen litt maktesløs»

Med troens øyne

Hvis det nå virkelig er slik at Gud er i lidelsen, er talen om dette avhengig av øynene som ser. Det betyr ikke at jeg tror Guds nærvær er en slags mental innbilning. Jeg forutsetter helt og fullt at dette nærværet speiler en troverdig virkelighet. Men det særpregede for denne virkeligheten er at den ikke ligger åpen og tilgjengelig for alle og enhver.

Guds virkelighet sees bare med troens øyne. Og selv der er den ikke av en slik karakter at den tar bort smerten. Lidelsen her på jord vil aldri bli verken nedkjempet eller overvunnet. Men det kan bli lettere å holde den ut.

LES MER OM DET ONDES PROBLEM:

[ Sunniva Gylvers søster døde av anoreksi: «Jeg tror ikke Gud har en plan med alt» ]

[ Styremedlem i Ateistene: «Tragedien på Utøya gir god grunn til å avvise Guds eksistens» ]

[ Gudstjenesten på Utøya ]

---

Fakta:

---