Nyheter

Jeg fant! Jeg fant!

Brødrene til Askeladden oppførte seg som mønstergyldige kulturforvaltere. Men de tapte på sin fantasiløse korrekthet.

Alle samfunn finnes myter og eventyr som fremhever viktige verdier og innstillinger det er verdt å strekke seg etter. En norsk eventyrhelt som fortjener ny oppmerksomhet er Askeladden. Han kan hjelpe oss til å orientere oss i en ny tid preget av økt flerkulturalitet.

Vi kjenner historien om Askeladden og hans brødre som dro av sted for å forsøke å målbinde prinsessen. Langs veien finner og plukker Askeladden opp forskjellige ting; en død skjæreunge, en bit av en skål, et tøystykke, ei spenne, en utgått skosåle, et par bukkehorn. «Jeg fant! Jeg fant!» roper han like begeistret hver gang, og hver gang får han kjeft av sine brødre. «Fysj om! Hva skal du med det der? Kast det!» Men Askeladden tar tingene med seg fordi han tenker at de kan komme til nytte.

Så skjer det at de to brødrene blir satt fast i ordkunst av prinsessen, mens Askeladden, derimot, greier å målbinde henne nettopp ved å ta i bruk tingene han fant langs veien. Det som for brødrene var unyttige og endatil ufyselige ting ble omgjort til avgjørende ressurser i en ny kontekst. Brødrene tapte på sin fantasiløse korrekthet.

LES OGSÅ: Nordmenn liker integrering bedre enn noen gang

Mentale bokser

Brødrene oppførte seg som mønstergyldige kulturforvaltere. «Kultur» er å ordne og klassifisere tilværelsen i meningsfulle kategorier. I alle samfunn konstruerer vi viten gjennom å begrepsfeste og kategorisere; lage mentale bokser, om du vil, som huser ordnet kunnskap. Det som er innenfor er rent og forståelig, rasjonelt og troverdig, til forskjell fra det som befinner seg utenfor.

Kultur handler med andre ord om å lage grenser. Det pulserende samfunnslivet regulerer hvor grensene går og hva som faller på hvilken side. Sosiale kontrollmekanismer; alt fra sladring rundt kaffebordet til medieomtale og formelle retterganger, er konstant i aksjon for å stikke ut akseptabelt samfunnsliv. Det er dette brødrene driver med der de stadig kritiserer Askeladden for å plukke opp feil ting.

Varme og kulde

«Det omvendte kjøleskapet» er en uttrykksfull metafor fra Peter Normann Waage for å beskrive hva som skjer når et samfunn eller et miljø blir opptatt av å beskytte seg og sitt. «Varme» produseres innad ved å forsøke å samle folk om felles symboler. Kulde produseres utad i form av skarp fordømmelse og avstandtagen til de utenfor. Jo mer som oppleves å stå på spill, dess mer markerte grenser og høye gjerder. Reelle og innbilte trusler utenifra er særlig gode mobiliseringsmekanismer.

Den nye informasjonsteknologien forsterker isolasjonsmulighetene. Folk kan fordype seg i virtuelle rom blant selvbekreftende likesinnede. Det viktigste blir hva som er sosialt og politisk sant for gruppen.

LES OGSÅ: Dette mener kirkefolk om Bjørn Eidsvågs Jesus-forestiling

Motreaksjon

Det blåser isolasjonistiske vinder over Europa – som motreaksjon til reaksjoner utenifra. Vi må forholde oss til det faktum at vi har vært med på å konstruere en globalisert verden på våre premisser. Nå kommer gjensvaret fra en verden der mange opplever å være på tapersiden. Nye krav til deltakelse i verdenssamfunnet presser seg frem nedenfra. Det spørs hvor lenge proteksjonisme og isolasjonistiske strategier vil virke.

I det siste har språket vårt fått mye stivelsesmiddel i seg. Når statsminister Erna Solberg sier at «jeg mener at norske verdier er bedre enn mange andre verdisett rundt i verden» (VL, 22.7.16) forstår vi hva hun mener. Men hun mener neppe det hun sier fordi hun har satt seg ned og objektivt gjennomgått alle alternativene der ute før hun foretok sitt valg. Som hos folk flest er det sosialiseringen i oppveksten som har satt sine dype spor i henne. Erna Solberg valgte ikke å bli norsk, hun bare ble det. Et mer nøkternt blikk på oss selv setter oss i bedre stand til å møte en ny verdensvirkelighet med et mer globalt språk.

LES OGSÅ: HELGENKÅRING: – Mor Teresa har fått et ufortjent godt rykte

Ikke bare vårt eget

Solberg kunne ha sagt at hun ønsker å verne om viktige universelle verdier som også det norske samfunnet forfekter. Det hadde for det første vært sannere, for det er få ting vi har som vi ikke har fått utenifra.

Vi trenger å øve oss på å være verdensborgere med en ny opplysningstid der relativisering av egen kulturtilegnelse kobles til en oppriktig leting etter universelt gyldige verdier. Det er slett ikke sikkert at alle norske versjoner er så riktige bare i kraft av å være «norske».

Vi trenger å refokusere integreringsspørsmålet. Integrering synes å handle stadig mer om å «bli som oss». Paradoksalt nok driver det heller frem mer parallellsamfunn, som «integreringen» angivelig skal bli kvitt. Få ønsker å endre seg selv uten videre, og hvis man i tillegg blir truet til endring, er det tryggest å trekke seg tilbake til sine egne.

LES OGSÅ: «Velstand vil vi ha, selv om det på lang sikt kan true hele klodens overlevelse»

Åpenhet overfor det nye er ikke å viske ut seg selv, sier sjefredaktør Åshild Mathisen. Det er fint at Vårt Land bringer dette slagordet fram i kommentarfeltet, men forhåpentligvis også ved å fortelle enda mer om de mange askeladder rundt omkring i Norge som er trygge på seg selv og samtidige kommer det nye i møte med kreativitet og nysgjerrighet.

Å gi det fremmede, som nok ikke er så fremmed likevel, en sjanse i en ny kontekst er det som skal til for å «målbinde» og løfte samfunnet vårt fremover. De mange askeladder – både nordmenn og innvandrere – som begeistret roper «Jeg fant! Jeg fant!»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter