I tegnopp­hisselsens tid

«Min lille datter holder på å dø.»

Jairus kastet seg ned ved føttene til Jesus. «Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.»

­Jesus gikk med ham, men da de kom frem var datteren ­allerede død. Ikke så fort, sa Jesus.

«Barnet er ikke dødt. Hun sover.»

Han gikk inn der barnet lå, så tok han den tolv år gamle jenta i hånden og sa: «Talita kumi!» Det er arameisk og betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»

Straks reiste jenta seg og gikk omkring. Gi henne noe å spise, sa Jesus, og påla alle å holde tett om det de hadde sett (Markus­evangeliet, kapittel fem).

LES OGSÅ: Oase-taler er ikke redd for å skuffe sørgende

Oppsiktsvekkende Youtube-klipp

Dødeoppvekkelser er på dagsorden, etter at Oase inviterte Surpresa Sithole til Kongstenhallen i Fredrikstad. Fra før har «mirakelpredikanten» fra ­Mosambik hele åtte dødeoppvekkelser på CV-en.

Typisk nok kan ingen av dem dokumenteres, men det finnes visst noen oppsiktsvekkende youtube-klipp og Oase skriver på sine nettsider at de er «trygge og frimodige» på at Sithole ved «helt spesielle tilfeller har vakt døde til live».

Og har kanskje ikke Jesus kallet oss til å være frimodige? Og dessuten, som festivalsjef Johan Edvard Grimstad anfører: «Jesus vekket opp de døde, og han sa vi skulle gjøre det samme som ham.»

– Oase-ledelsen forvrenger nådebudskapet

Med slike ubehjelpelige forsvarsskrifter er det i grunn ikke så mye igjen for aktoratet å legge til. Og enda verre, som Dominikanermunk og pater i St Dominikus, Haavar Simon Nilsen skriver på sin Facebook-side: «Frå ein religiøs ståstad vil eg kalle slik verksemd demonisk, fordi eit slikt fokus leiar bort frå dei grunnleggande evangeliske råda. Mirakelreligion står i sterk motsetnad til klassisk kristen tru.»

Demonisk virksomhet som «leder mennesker ut i ørkenen» (Atle Sommerfeldt). Det er ingen ­beskjeden siktelse, og jeg skal raskt kommentere to av anklagepunktene.

For det første: Oase-ledelsen forvrenger nådebudskapet. Jesus har aldri lovet noen quick fix. Døden er virksom og reell. Derfor snakker han i stedet om å ta del i lidelsen.

Som det heter i Matteus­evangeliet: «Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.» Det handler ikke om å dempe fallet, men å se det. Ikke om å overstyre gravitasjonen, men å opprettholde den.

Hvilket leder meg til neste punkt. Skaperen er ikke å forstå som en overnaturlig agent som nå og da stikker innom på overraskelsesbesøk, slik Oases teologiske utlegning kan tyde på («en gudstro (…) uten tro på det overnaturlige, er selvutslettende»).

En slik figur kan aldri bli noe annet enn en svart boks, en hendig erstatning for det uforklarlige. Klassisk kristendom snakker i stedet om Gud som en grunnleggende mulighetsbetingelse, et kontinuerlig oppholdelsesprinsipp. På samme måte som øyne konstituerer et synsfelt, men ikke selv er en del av det.

Eller med et annet bilde: Slik forfatteren ikke dukker opp i romanen, men like fullt er der, som en absolutt forutsetning.

– Underet er ikke overnaturlig

Når Oase-bevegelses gjør gudstjenesten til en studie i tegnopphisselse og en «catwalk for det spektakulære» (for å sitere Per Arne Dahl), klusser de med disse distinksjonene. De leder bort, og ikke inn.

For tegn er ikke plutselige brudd med den innstiftede naturorden. Det er ikke en sensasjonell Youtube-video. Det er solgløtt, væromslag og et svaberg som varmer; et steinhjerte som forvandles til et kjøtthjerte (Esekiel).

Underet er ikke overnaturlig – men naturlig, som en barnefødsel. Det påkaller ikke støy og leven – men takknemlighet. Ikke forvirring – men forvissning. Som Jesus spør i historien om Jairus' datter: «Hvorfor støyer og gråter dere?»

Håvard Nyhus er skribent og kommentator