Nyheter

«Hugs du skal døy, kvirrevitt!»

Å godta årstidene og endringa av dei, skulle liksom vere sjølvsagt.

Eg burde sette pris på dette, seier eg til meg sjølv. At det skiftar. At sommaren er her. At det er lyst, lyst, lyst! At den tunge vinteren, då eg sklei på isen, trudde det var midt på natta kvar morgon klokka ringte, samt all den andre motstanden som høyrer vinteren til, er over. No er det juni. Sommar. Lett og lyst.

Eg vakna ein slik morgon. Så altfor tidleg. Fuglane­ med si glade kvitring. Sola! (Så skaff deg ei blendingsgardin, ja då, men det er meir). Ingen kan vel klage over lyset. Dei lange dagane. Dei korte, korte nettene. Ja, det er nettopp det. Kvifor skulle elles somme av oss puste letta ut når hausten kjem med sitt mørke, når lauvet fell frå trea og vi fell til ro som om vi endeleg er i takt?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ein gong las eg om ei dame som likte vinteren fordi ho kunne sitte inne i mørkret og sjå ut i mørkret. Slik fann ho fred. Det låg ei historie bak, det er så. Å sitte i mørket, og å gå i eitt med det, høyrest ut som eit underleg ønskje, men det gjorde det lett å forstå kvifor ho då grudde seg til våren. Kvar skulle ho ta vegennår lyset kom, kvar skulle ho gjere av seg?

Lyset kan – i alle moglege tydingar av ordet – rett og slett vere for sterkt. Det strålar og trenger seg på. Der det lyser sterkt, blir ein blenda, ein ser ikkje. Nær lyset kan det faktisk bli heilt mørkt.

Når vi blir kalla ut i lyset, slik vi blir kvar junimånad, oppdagar vi mykje fint. Vi ser korleis trea har vakse,kor mange naboar ein eigentleg har, kor herleg graset er under føtene, kor godt huda luktar av sol. Men sommaren er også grenselaus og utmattande. Det utflytande ved han gir meg ein mild panikk. (Kor lenge må vi ligge på stranda? Kor varmt blir det? Kor svidd blir eg?)

Og så det andre som blir synleg undervegs. Det som ikkje veks. Noko blir mindre, sommar for sommar­. Nokon blir borte. Sommaren skin sterkt på tomme stolar, forlatne hus. Ein kan ikkje gøyme seg sjølv heller. Lyset kallar. I den tida ein skal vere lukkeleg, er det lettast å snuble. Ein har inga sky å skubbe på. Ingen mørk krok der ein sit uforstyrra for å slikke sine små sår. Alt skal fram. Lyset og fuglane som syng med ein innimellom komisk iver, blir ei påminning om alderdom, om døden ein stad der framme. Ikkje vakker og melankolsk slik hausten er, men open, full av sprekker.

Sola kjem så nær, lyser så sterkt på himmelen. Det guddommelege nærværet, samanhengen vi står i, kan eg ikkje ta lett på. Det er då merkeleg, at det som enkelte ler bort som fantasi og ei slags ønsketenking, er for andre oppslukande, eit brennande tema, ein realitet. Gud.

Å godta årstidene og endringa av dei, skulle liksom vere sjølvsagt. Det skulle også vere sjølvsagt å godta dei relativt endelege premissa for dette livet. Eller som ei munter venninne seier det sakte medan solstrålane dansar rundt oss: «Vi døyr litt kvar dag». Ho har rett.

Våren og sommaren vil finnast etter meg, som om ingen ting har skjedd. Fuglane vil synge som før. Sola vil skinne. Også eg vil gå inn i dette 
kretslaupet. Det er denne påminninga om at alt er i endring og at eg er ein del av det, fuglane 
kvitrar om: «Du også, kvirrevitt! Noko vil komme 
til deg, kvirrevitt, men noko vil også bli tatt frå deg».

Skifte av årstidene er alltid ei påmining om dei premissa vi står overfor. Og ingen ropar det ut så klart, på så overtydande vis, som den lyse sommarkvelden­. Det svir i blikket. Og litt på 
leggen. Ein får berre la det stå til og håpe at ein kan gripe gledene og omfamne essensen utan å drukne under tyngda av realitetane.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter