Håndterbare mål og uhåndterbare bud

Rundt meg ser jeg folk som trener målrettet. Jeg ser folk som skriver bøker på kveldene, som overnatter ute, som snekrer og sylter og safter. Jeg ser folk som bruker tida si på å handle og forberede mat etter tidkrevende prinsipper. Jeg ser folk som bestiger topper og suser ned igjen.

Hva slags liv lever jeg? Hvordan velger jeg å bruke min tid og mine evner? Jeg føler meg ufokusert og lat. Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Derfor taler programmer om livsforbedring til meg. Jeg liker regler. Jeg prøver å eliminere det unødvendige, vil rydde. Velge det beste, plasserer det riktig sted og hive det som ikke passer inn eller roter til.

Det som ikke kaster noe av seg, er det ikke vits i å bruke energi på.

LES OGSÅ: «Tidsoptimister kaller de seg, surrekoppene som aldri vet å passe klokka. De som alltid dukker opp en halvtime for sent til avtalt tid med en eller annen idiotisk forklaring», skriver Lene Julsen

Hvert sekund teller

«Ta kontroll over vanene dine,» står det på et banner jeg rett som det er sykler forbi. Det er Jehovas vitner som reklamerer. De har mer på nettsidene sine. Utfra «bibelske prinsipper» gir de råd om hvordan du kan sette deg mål og øve på å oppnå dem.

Og slik snakker ikke bare Jehovas vitner, men hele verden til oss: Alt skal optimaliseres. Alltid skal vi spørre: Er det verdt det? Hvert sekund teller.

Så godt det hadde vært å lage en plan for hvor mye tid jeg skal bruke på Facebook. Finne et treningsprogram og følge det. Lage innkjøpslister som sikrer at jeg spiser fem ulike typer grønnsaker hver uke. Komme inn i en rytme med tidebønner. Legge meg trøtt halv elleve og vite at jeg har krysset av på alle listene.

LES OGSÅ: Om ikke kirken snakker om helvete, bør kunsten gjøre det, mener kunstner

Her og nå

Men hva er det egentlig jeg får ut av regelfølginga? Det er å vite at jeg er et godt menneske. Jeg har gjort det jeg skulle. Jeg får det til. Det er deilig å mestre.

Helsegevinster og spart tid er bare biprodukter. Å bli sunn eller belest er sekundært. Å klare å følge planen, derimot, er essensielt.

En slik gjennomført nyttetenkning er en konsekvens av at livet her og nå er blitt det eneste meningsbærende sted og tid for mennesket. Det finnes ingen større virkelighet. Det finnes bare meg og hva jeg kan få til. Verdi er noe jeg skaper, et produkt av måloppnåelse og mestring. Det er ingen verdi som er der allerede og uavhengig.

Motoren bak mestringsforsøkene er en eksistensiell angst over menneskelivets begrensninger. Dette er gjerningsrettferdighet i ateistisk form: Du er det du makter. Og makter du ikke så mye, så er du ikke så mye.

LES OGSÅ: Skriver hjerteskjærende usentimentalt om når katastrofen inntreffer hverdagen

Selvtilfredshet

Mot en slik tankegang er det befriende å tro på at det finnes evighet og at det finnes verdi. For uansett hvor mye man prøver å leve perfekt, få maksimalt ut av tida og investeringene man gjør, bli den beste i det meste, så er det hele ganske latterlig.

Det spiller jo ingen rolle hvor mange maraton du har løpt, hvor mange artikler du har skrevet eller hvor mange surdeiger du har satt. Det gjør virkelig ikke det.

Mange trosretninger tilbyr oppskrifter på livet. Men det er ingen ting som legger så godt til rette for selvtilfredshet og loviskhet som håndterbare regler.

Det som derimot er vanskelig, er uhåndterbare bud. Bud om å selge alt en eier. Om å elske sin neste som seg selv og prøve å finne ut hva det betyr til enhver tid. Prøve å handle på det. Det vil vi aldri mestre.

Uro

«Gud, du har skapt mitt hjerte, og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,» skrev Augustin. Uroen kjenner vi alle. Uroen er ergrelsen og fortvilelsen over at ting ikke er som de burde.

Men uroen forsvinner ikke før vi en dag står ansikt til ansikt med vår skaper. Den uroen kan verken mestres eller ryddes bort. Uroen hører livet til.

Følg oss på Facebook og Twitter!