Filleryen som historieforteller

Filleryen på kjøkkenet vårt forteller en fire meter og 20 år lang historie om lykke og lengsel.

Reportasje

Takknemlighetens farger dominerer, men her og der finnes også mørke innslag. Filleryer er fantastiske historiefortellere.

Etter at vår mellomste sønn flyttet inn i sin første egen leilighet, startet en ny tid i vårt allerede ganske stille hus. Alle som har opplevd at det siste barnet flytter hjemmefra, vet at en slik omstilling kan bli ganske preget av følelser. I tillegg til at det voksne barnet er borte, så blir en masse bråkende apparater stille, vennene kommer ikke lenger, og melken blir sur i kjøleskapet.

Ryddesjau

Etter å ha brukt noen uker på å summe oss, dro vi i ledige øyeblikk i gang prosjekter som altfor sjelden er blitt gjennomført de siste årene. Vi ryddet alle boder, uthus og garderober. Det var morsommere enn det høres ut. Og tyngre enn vi innså da vi startet.

Å sortere seg gjennom garderobe- og sengetøyskap, plagg for plagg, laken for laken, viste seg å bli følelsestungt. Vi dvelte ved minner fra de ulike livsfasene til sønnen vår, men også ved minnene fra de to brødrene hans som ikke lenger lever. Til slutt satt vi med en stor haug av dynetrekk, putevar og plagg som vi innså aldri mer skulle bli brukt, men som det kjentes umulig å kaste.

Det var da min kone kom på den strålende ideen å få laget en fillerye av alt sammen. Som sagt, så gjort. Fra en venn som er dyktig med filleryeveven, bestilte vi et fire meter langt teppe i duse blåtoner.

LES ANMELDELSE: Foreldrene prøver å skjerme sin alvorlig syke gutt i denne animasjonsfilmen

Sårene forsvinner ikke

Forleden dag var teppet klart, og vi rullet det ut foran kjøkkenbenken. Det var et merkelig øyeblikk, ikke akkurat det samme som å rulle ut et teppe fra varehuset. Visst var denne filleryen ny, men samtidig var den veldig kjent.

Når jeg de siste morgenene har tuslet over kjøkkengulvet for å male morgenkaffen, har jeg oppdaget at teppet vekker flere tanker og følelser enn jeg var forberedt på.

De smale strimlene av velkjent tøy og mønster forteller stadig nye historier om mer enn 20 år av livet som har passert. Om alt som har vært morsomt, om alle oppvåkninger og nattevåk, men også om det savnet – som forandres, men ikke forsvinner. Takknemlighetens farger dominerer, men her og der finnes også mørke innslag. De må også være der. Sårene forsvinner jo ikke, men noen av dem slutter med tiden å blø når de røres ved.

LES ANMELDELSE: The Survivalist gir deg lyst til å dyrke dine egne grønnsaker

Sorgarbeid

Ideen bak filleryen er å ikke kaste, men gjenvinne. Slik vil jeg også bearbeide sorgene mine: Sakte og ettertenksomt veve dem inn i en ny framtid, hendelse for hendelse, uten å løpe fra smerten. Jeg vet det kommer til å ta resten av livet, men aner at det med årene kan bli en matte som varmer de kalde gulvene våre.

Ingenting av dette vet de som kommer på besøk til hjemmet vårt for første gang. Men vi forteller det gjerne mens vi pusler med ett eller annet ved kjøkkenbenken.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje