Fenriken og jeg

Maryam Trine Skogen

Teologistudent

«Det er ikke aktiviteten lesing vi er ute etter. Det er resultatet bestått eksamen.» Ja, slik kunne han ha sagt det, min nye coach Geir Aker. Du kjenner han sikkert som «Fenriken» fra Kompani Lauritzen, TV2s populære realityserie. Her er det kjendiser som flytter inn i en militærforlegning og drilles i disiplin, ytelse og lagarbeid. Da jeg leste at den tidligere yrkesmilitære fenriken nå jobber som coach tok jeg straks kontakt. Jeg trodde jeg trengte en god porsjon militær kjeft for å komme meg igjennom dette studiesemesteret. Så feil skulle jeg altså ta.

Jeg fikk korona

Det startet med nedstenging av samfunnet og låste dører. Vi ble sendt hjem med beskjed om å se an og holde oss trygge. Et par dager senere ble min mann syk, og uka etter var jeg også i gang. Det som etter alt å dømme har vært koronaviruset har satt oss ut i snart to måneder.

Kombinasjonen av stadig forverrede symptomer og økende pusteproblemer ga meg en utfordring jeg gjerne skulle vært foruten. Isolert hjemme med beskjed fra leger om at man er ung og det sikkert går bra, er ikke beroligende når man står på alle fire og hveser etter pusten. - Ikke gå ut, ikke kom hit, ikke ring – det var kommunikasjonen fra kommunens helsetilbud de første ukene etter sykdommen brøt ut. Da jeg spurte om noen medisinske parametre for når pusteproblemene gikk fra å være svært ubehagelig til farlig, fikk jeg til svar at jeg skulle ringe ambulanse om jeg ikke fikk puste i det hele tatt.

Hosten gir seg ikke og eksamen venter

Det var et sant helvete. Jeg var redd og fortvilet, men kunne ikke tillate meg å la frykten ta overhånd. Da ble det nemlig enda vanskeligere å trekke åndedrettet. Ukene går. Feber, hodepine, utmattelse, forvirring, kvalme, utslett og en brennende smerte i hele brystkassa vedvarer. Hosten tar ikke slutt.

Tiden går og pensum består. Jeg er student og må levere. Forelesninger på nettet, arbeidskrav og tusener av sider med kompliserte teorier skal inn i topplokket. Nå var dette praktisk umulig. Jeg ligger i sofaen under dyna og ser på kompani Lauritzen, mens jeg tenker at han der Fenriken, han er akkurat hva jeg trenger nå. Det må leses!

LES OGSÅ: «Da serveringsstedene i Oslo ikke lenger fikk lov til å servere alkohol, må jeg innrømme at det gosset meg.»

Fenriken lærte meg at det er lov å være svak

Krig eller korona, alt kan overvinnes. Han sier ja, og vi er i gang. Det som skulle komme til å endre min tankegang de kommende ukene har gitt meg grunn til å tenke nytt om vårens pensum i religionsfilosofi og dogmatikk. Geir, fenriken, har ikke kjeftet på meg. Tvert imot har han satt det hele i perspektiv ved å spørre meg åpnende spørsmål om hva som er min intensjon, ønsker og behov med det jeg gjør og ikke gjør. Vi har vært på en reise som maler livet inn i et nytt bilde av tilhørighet og prestasjon. Der jeg trodde jeg trengte litt pisk for å levere mer og bedre, har han lært meg at jeg er for sterk for mitt eget beste. Og at jeg allerede får til akkurat det jeg har lyst til å få til.

Hva har denne coachingen gjort som er så annerledes? Jeg hadde da allerede plassert meg ganske humant inn i et religiøst verdensbilde jeg var fornøyd med. Men det var én viktig ting som manglet. Jeg hadde ikke fullt ut anerkjent min menneskelighet. Med det mener jeg å tillate seg å være svak. Å bli tatt vare på. Forstått, støttet og hjulpet. Jeg har fra tidlig i livet vært vant til å måtte klare meg selv. Og prestert det beste. I motsetning til hva jeg trodde blir man ikke en god soldat av det.

Gud er med på laget

Geir Aker er ikke bare en profet i beste sendetid, han er en coach som deler av sin egen menneskelighet. Jeg har nå lest meg igjennom deler av pensum, med fortsatt nedsatt prestasjonsevne, men med et nytt blikk. Det autonome mennesket, hvor går våre grenser? Og hvor møter vi Gud? På hvilken måte er åpenbaringen en del av vår fornuft, erfaring og kontakt med det guddommelige?

Jeg kan si såpass at mennesket Jesus Kristus trenger større plass i mitt gudsforhold og at det var en tidligere militær leder som skulle minne meg på at vi er sterke når vi er svake og at det alltid er noen som har ryggen din. Også når du ikke tror det selv. Hosten er nå borte. Feber likeså. Tungpusten henger ved, men den kan få minne meg på at når jeg skriver eksamener er Gud med på laget uansett.

LES MER:

[ Firebarnsmor og KrF-politikar skamma seg då ho ikkje meistra foreldrerolla: – Flaut å be om hjelp ]

[ En av sju nordmenn sliter med å sove. Etter 16 år fant Anders Bortne løsningen ]

[ Frode Grytten set ord på korona-isolasjonen - sjå, høyr og les det spesiallaga diktet «Naudbluss» ]