Fast i tvilen

I Potsdam henger et av Caravaggios mest berømte­ malerier: «Tvileren Tomas». Vi ser Tomas­ som stikker pekefingeren inn i kjøttsåret til Jesus­ og nærmest romsterer litt rundt, for å forvisse seg om at det virkelig er den samme kroppen som ble korsfestet noen dager i forveien.

Deretter er det Jesu tur til å komme med et lite stikk: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh. 20,29)

«Tvilen har mye for seg»

Tvilen er på moten, sies det. Rimi-Hagen tviler, Bjørn Eidsvåg tviler, og DeLillos har en låt som heter «Tvilen er min venn» på sin siste utgivelse.

LES OGSÅ: Låser inn fanger som ikke deltar på gudstjeneste

På samme tid er både Tom Arne Møllerbråten (Tro under tvil) og Alf van der Hagen aktuelle med bøker som på hvert sitt vis tematiserer og gir et positivt fortegn til tvilen.

Eller som det het i denne spalten så sent som for én uke siden: «I tvilen ligger det en ressurs samfunne­t sårt trenger.» Tvilen er en dyd, la Didrik­ Søderlind til. Og joda, som skeptiker kan jeg vanskelig­ være uenig i det.

Tvilen har mye for seg. Tvil kan være fundering og overveielse; vidsyn og ruggende­ motstand mot bedageligheten.

Imagestrategi

Men tvilen kan også være en uting. For det første­ kan den representere en form for sofisteri; der fremstillinger om å være ledet av tvil og tvisyn bare er dårlig kamuflerte substitutter for å si «jeg mestrer det uavklarte» eller «jeg har et rikt, sofistikert åndsliv».

Tvil som branding og imagestrategi. I øyeblikk av selvtvil(!) kan jeg tenke at jeg selv sorterer under denne kategorien.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

For det andre kan «tvilsdyrkingen» være et ekko av et kulturelt betinget imperativ om å være «omstillingsparat», «proaktiv» og «endringskompetent». Det er vanskelig ikke å se tvilens stigende aksjeverdi i sammenheng med dette omskoleringsspråket.

En uforpliktende metafysikk tilpasset­ markedets krav til «bevegelse» og «fleksibilitet».

Ikke alle går så langt som Rosenberg

Også andre tegn i tiden spiller på lag med tvileren­ Tomas, som ikke var tilfreds med bare å se – men måtte røre, ja, til og med fingre litt rundt. I en sanselig, nytelsesorientert kultur med krav til «håndfaste bevis», er vi alle Tomas-er. Tvilende på grensen til det selvutslettende.

Heldigvis går ikke alle like langt som hyper-
materialisten Alex Rosenberg, som ikke engang kan stole på at Alex Rosenberg finnes. Siden verken­ «jeg», «du», «sjel» eller «Alex» kan påvises i et laboratorium.

Hvilket bringer oss til tvilens tilkortkommenhet, og noe av grunnen til at TF-stipendiat Åste Dokka i sommer skrev at hun «fikk nok av tvilen» (Vårt Land, 24. juli).

For tvilen kan være passiviserende og handlingslammede. Et skalkeskjul for ikke å gi seg i kast med verdens hverdag, fest og jammer. Tvil som beslutningsvegring.

«Kritikk fordrer tro»

«Vi humanister forholder oss kritisk til det vi tror på», skriver Søderlind. Og det er vel og bra; jeg kan skrive under på det samme.

Men det er ikke slik at kritikken springer ut av tvilen, slik de to foranledigende formuleringene hans kan tyde på. Da spenner den bein på seg selv. Tvilsbudet kan nemlig ikke gjøre et unntak for seg selv: Hvorfor stole på tvilen?

Derfor er det helt omvendt: Kritikk fordrer tro og overbevisning. En forpliktelse til et ståsted å kritisere fra. En visshet om at tvilen før eller siden må støte mot noe hardere, noe fast.

Denne forankringen er ingen av oss forskånet for, selv ikke Alex Rosenberg. Spørsmålet er bare hvordan fortøyningen gjøres.

Selv liker jeg metoden­ som foreskrives av Søren Kierkegaard i Frygt og Bæven: «Troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap».