En ateists ramadan

Jeg har vært livredd for islam, og litt avstandsforelsket. Jeg har gått meg vill på antimuslimske nettsider og forsvart Muhammed. Men prøve islam? Bortsett fra en bønn, var jeg ganske blank.

Men så var det tid for en ny Gjesten-tekst – og ramadan. Kanskje på tide å prøve å faste litt?...

Jeg hadde et smalt vindu. Fra jeg kom hjem fra utlandet (man skal ikke faste og reise) torsdag kveld, til Vårt Land måtte ha rapport på tirsdag. Snaut, men la gå. Her skulle det fastes fra soloppgang til solnedgang!

LES OGSÅ: Didrik Søderlind er sulten

Fredag

Første hinder revet allerede. Turen hjem fra London var slitsom, så jeg kom meg ikke opp før soloppgang halv fire for å spise. I stedet forsover jeg meg, og spiser frokost sju.

Jeg slår fra meg tanken om å be (Gud og jeg har pause) men prøver å leve litt islamsk. Dropper shortsen, siden benklær for menn skal gå under knærne. Silke på menn er kontroversielt i islam, men heldigvis er været perfekt for linsløyfe.

En av grunnene til at jeg ville faste var å lære matvraket i meg at verden ikke går under selv om middagen drøyer litt. Men jeg må begynne litt pent, så jeg sniker meg unna avskjedslunsjen for en kollega. Med andre ord går det så som så med å la ramadan gjøre meg til et bedre menneske. Bare noen timers fasting, og jeg er allerede en asosial egoist.

22.45: Sulten er ikke bare den beste kokk; tørsten er også den beste sommelier. Vann rett fra springen og en daddel smaker himmelsk. For å unngå halal-trøbbel blir middagen vegan: svartbønne-tostas med chipotlemajones og hjemmelaget ingefærøl. Ja, jeg er sulten her jeg sitter og skriver.

03.30: Spiser flere tostas mens jeg hører fuglene kvitre soloppgangen inn. Det føles litt 1001 Natt.

LES OGSÅ: Gir ramadan skylden for tap

Lørdag

I dag er det alvor: 19 timer uten mat og drikke. Men det er også lørdag, så jeg sover til 10:30.

Manglende sukker til hjernen gjør livet drømme­aktig. Tiden saktner, som i en slåsskamp, og inntrykk blir sterkere. Pride-paraden blir en nesten psykedelisk opplevelse.

23.45: Pad thai med tørrstekt tofu og alkofritt hveteøl.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Søndag

Døgnrytmen er på skakke, og jeg fikk ikke spist ved soloppgang. I stedet ble det litt melon og en brødskive før jeg sovnet klokken 02. Klarer jeg 21 timers faste, med lite mat i systemet?

Det verste er ikke sulten, men tørsten og sløvheten, som fjerner det initiativet som trengs for koran­lesingen jeg lovet meg selv. I stedet leser jeg om Mulla Nasruddin, islams svar på Feriebiskop Fjertnes.

Meningen er vel at Ramadan skal bringe meg nærmere Gud og mine medmennesker. Men jeg er ateist og omgås ingen muslimer, så fasten bringer meg bare nærmere min egen mave. Jeg må også takke nei til å ta en øl med en kompis. Så ved kveldsmåltidet bestemmer jeg meg: Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal denne Muhammed bestemme når jeg spiser havregrøten min?!

Jeg sovner på sofaen, våkner og tenker at jeg bør legge meg i senga. Gløtter på klokka. 03.28, like før soloppgang. Da kan jeg jo like godt gå innom kjøkkenet på vei til senga! Fasten er reddet.

Mandag

Jeg mestrer sulten nå, men det lave blodsukkeret gjør meg dummere enn vanlig, så jeg møter opp til feil sted for Kommunaldepartementets møte om antisemittisme. En desperat taxitur senere tripper jeg forsinket og skamfull mellom statsråder og prominenser.

Inviterer to av de få muslimene jeg kjenner hjem til meg på iftar (fastebrudd). Vi ser dokumentarfilmen om Muhammad Asad, den polske rabbinerstudenten som ble muslim og koranoversetter og en av grunnleggerne av Pakistan.

Fasten har lært meg å kjenne mine egne grenser og hvordan det er å være fattig og omgitt av mat man ikke kan få. Men ved fastebruddet 22.45 er det over for meg. Ramadan mubarak til dere som faster videre, jeg hopper av. Noen fordeler skal det ha å være ateist også.