Ekte lykke uten mening

Jeg er småbarnsforelder. Når slike som meg snakker med meningsmålere, er det store, statistiske bildet slik: Vi skårer lavt på «positive emosjoner», men høyt på opplevd mening. Vi har det kjipt, men vi synes det er verdt det.

Det er her forskerne krangler. Er småbarnsforeldre egentlig lykkelige, eller bare føler de det slik, midt i søvnløsheten og bleielekkasjene? ­Eller er de egentlig ulykkelige, men opplever en ­annen kilde til verdi i livet enn lykke?

Noe annet

Dette illustrerer et mer generelt spørsmål, som altså krangles om blant lykkeforskere: Er opplevd mening en del av definisjonen på lykke? Eller er opplevelsen av at noe er meningsfylt ikke lykke, men noe annet, noe som kan gi verdi til livsfaser og hendelser som ikke kan kalles lykkelige? Kanskje mening kan være en medvirkende årsak til lykke, men altså noe annet enn selve lykken? Vitenskapelig sett heller jeg mot det siste. Når det å føle gode følelser og det å oppleve mening kan være så forskjellig, blir det rart å prøve å måle begge samtidig. Da hadde småbarnsforeldre endt opp sånn midt på treet, og det er vel det eneste det ikke er!

Følg oss på Facebook og Twitter!

Spise is

Mer livsfilosofisk tror jeg gode følelser uten dypere mening (å spise is, for eksempel!) kan være ekte lykke så god som noen. Men den er kortvarig. Ikke at kortvarig lykke skal kimses av, men min uvitenskapelige erfaring er at meningsfattig lykke har synkende grensenytte: En is gir masse lykke, men hvis du nettopp har spist ti is, gir den neste isen deg mindre lykke.

Meningsfylt lykke har økende grensenytte: Å øve piano eller treffe et nytt menneske kan være slitsomt første gangen. Men hvis du står på og skaper vennskap eller musikalitet, øker lykkefølelsen når du holder ut.

Lykken kan være meningsløs, men mening gir slitestyrke til lykken.

Lars Laird Iversen er religionssosiolog ved Menighetsfakultetet