Eg vakna ein morgon av kaffi på senga, blomster og nydelege små gåver.
Det var søndag. Eg koste meg, sjølv om det, smått om senn, gjekk opp for oss at morsdagen kom søndagen etter.
Så kom søndag nummer to, den eigentlege morsdagen, og eg kom heim til kort frå sonen min. Det låg innsats bak skrifta: Til verdens beste mamma.
I tillegg fekk eg endå meir blomster og kjærleik på pinne.
Gav ei anna meining
Eg brukar ikkje å ha to morsdagar. Det har vel også hendt at eg er den einaste som har kome på at det er morsdag. Og ikkje har det vore så farleg heller.
LES MIN TRO ME GARD SANDAKER-NIELSEN: Gikk siste året på prestestudiet – fant ut at han var homofil
Men akkurat i år gav morsdagen ei eller anna merkeleg meining. Særleg fordi han kom i to rundar, med like stor kraft.
Blir målt og vegen
Rundt omkring, sånn elles i livet, må ein kjempe for å bli vist tillit. Og korleis skulle det vere annleis?
Der ute stiller vi i konkurranse med andre. Der, i det ein kallar røynda, det profesjonelle liv, blir ein målt og vegen.
Når ein så blir godkjent for eit oppdrag eller ein jobb, er det like gjerne med ei kjensle av at det skjer under ei form for tvil: Skulle vi ha tatt den andre?
Ei verd full av stengde dører
Dei fleste har opplevd å bli avvist. Ein søker jobbar ein ikkje får. Eller ein misser den ein har. Ein kan kjenne seg merkverdig liten i det profesjonelle jobblandskapet når avslaget kjem.
Det er ingen spøk å stå utanfor. Eller ein bedriftsleiar misser oppdrag, tapar kundar.
Verda er full av stengte dører. Returnerte varer.
LES OGSÅ: Derfor bruker ikke minoriteter familievernet
Tider med færre jobbar vil gi fleire slike erfaringar av å falle gjennom, tape i konkurransen og stå utanfor varmen.
Å møte nederlaga
Det ligg mange kjensler i våre profesjonelle liv. Det kjenner vi den dagen vi står utanfor.
Å, som vi strammar oss opp i møte med nederlaga! Der og då prøver ein å minne seg sjølv på ein slags profesjonalitet.
Slik er livet-klokskap. Men ein tar imot. Ein må berre.
Etterpå gøymer ein seg ein eller annan stad. Som for å ta vare på noko som finst og som bankar og slår. Eit ømt hjarte. Ein slikkar sine sår.
For så ein dag å stige ut att, vonleg for å erfare noko anna.
Aksepten
Og midt i alt dette er det nokon som ser annleis på oss. Ein venn, ein slektning, ein kjærast. Kanskje er det eit kjenneteikn på kjærleiken, at han inneheld ein invitasjon til å vere seg sjølv.
LES OGSÅ: Man «skaffer seg» ikke barn
Og vi får ei stadfesting på noko anna enn det vi presterer. Vi kan bli så vane med å sjå oss sjølve som leverandør av ei rekkje tenester, at vi ikkje merker det, kor hardt han slår: aksepten.
At noko gjer oss gode nok. For nokon.
Verdas beste for nokon
Eg er nok ikkje verdas beste mamma, objektivt sett, men nokon ser meg slik.
I møte med morsdagskort og kjærleiksklemmar, kan ein ikkje gøyme seg. Ein får ingen gjennom-analysert klem. Kortet er ikkje tenkt, det er følt. Ein blir ikkje målt. Ein blir elska.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Meir og meir blir eg klar over kor verdifullt det er det blikket, der nokon ser på deg gjennom eit slør av kjærleik. Det er dette sløret som reddar ein til slutt. Som bringer ein gjennom.
Slik tenker ein når ein uventa, og heilt utan grunn, har fått to morsdagar.